En ordentlig familie
”Hvem er de ordentlige foreldrene til meg og tvillingene?” Det noe uventede spørsmålet kom fra femåringen. Han hadde akkurat vært sendt på rommet sitt, etter å ha plaget småsøsknene. At han ikke var spesielt fornøyd med opphavet akkurat nå, var sånn sett forståelig. ”Hva mener du med det, pappa og jeg er da foreldrene deres, selv om du er litt sur på oss akkurat nå?”
”Hah, dere er jo ikke gift engang og da kan man ikke få barn. Vi hadde vel en ordentlig familie som fødte oss, og dere kan da ikke bare stjele andre folks unger!” Etter å ha avlevert denne indignerte salven marsjerer han av sted for å informere treåringene om tingenes tilstand, mens jeg sitter målløs igjen. Etter å ha trøstet min gråtende datter og forsikret henne om at jeg absolutt skal fortsette å være mammaen hennes, og ellers forklart dem alle at det, merkelig nok, er aldeles mulig å få barn uten å være gift, roer gemyttene seg. Femåringen ser fortsatt noe mistenksom ut, men siden han nå har fått en is og dermed synes at vi er ganske ålreite igjen, velger han å akseptere situasjonen. Selv blir jeg sittende og fundere på om det kanskje er på tide å formalisere familien.
”Hah, dere er jo ikke gift engang og da kan man ikke få barn. Vi hadde vel en ordentlig familie som fødte oss, og dere kan da ikke bare stjele andre folks unger!” Etter å ha avlevert denne indignerte salven marsjerer han av sted for å informere treåringene om tingenes tilstand, mens jeg sitter målløs igjen. Etter å ha trøstet min gråtende datter og forsikret henne om at jeg absolutt skal fortsette å være mammaen hennes, og ellers forklart dem alle at det, merkelig nok, er aldeles mulig å få barn uten å være gift, roer gemyttene seg. Femåringen ser fortsatt noe mistenksom ut, men siden han nå har fått en is og dermed synes at vi er ganske ålreite igjen, velger han å akseptere situasjonen. Selv blir jeg sittende og fundere på om det kanskje er på tide å formalisere familien.
Et par uker senere blir jeg møtt av overstrømmende gratulasjoner fra personalet da jeg kommer for å hente i barnehagen. Jeg takker, men forklarer at jeg ikke har bursdag i dag. Nei, men lillemann har altså fortalt dem at nå skal mammaen og pappaen hans også til kirken og gifte seg. Jeg blir nødt til å forklare personalet at det nok ikke stemmer, og at jeg ikke aner hvor han har fått den ideen fra. Nå er det ingen tvil lenger, barna ønsker å se oss gift. Etter åtte år og med tre barn sammen, blir min kjære og jeg enige om at det faktisk ikke er en dum ide. Tiden er moden for å inngå ekteskap.
Det skal det sies at ingen av oss er noen utpregede romantikere. Vi sørget for å sjekke om favorittbandet vårt var ledige, før vi booket vielse og lokaler. Invitasjoner som matcher bordkortene og bordpynten er ikke prioritert. Rosa sanger på dårlig rim, er absolutt forbudt. Salmer ingen har hørt før likeså. Jeg vil helst slippe å sette mine ben inn i en brudesalong, så jeg var storfornøyd da jeg fant en nettbutikk som solgte både brudekjoler og tilbehør. Jeg fant en kort og tøff brudekjole som jeg syntes passet godt til en førti år gammel firebarnsmor. Barna, som nå har blitt seks og fire år, var ikke imponert. De mente det var helt tydelig at jeg ikke ante hvordan et ordentlig bryllup skulle være og tilbød seg å hjelpe meg med å plukke ut en passende kjole.
Resultatet er at hvis alt går som planlagt, skrider jeg på denne lørdagen opp kirkegulvet i en uskyldshvit og fotsid ballkjole i askepottstil, med tilhørende slør og med fem stivpyntede små brudepiker og svenner, til toner av Mendelssohns bryllupsmarsj. Og, fortsatt hvis alt går etter planen, vil denne spalten heretter bli signert Tonje Bjørnson i stedet for Tonje Olsen. Barna skal endelig få sin ordentlige familie. ”We may not have it all together, but together we have it all”.
