Hvis du som leser tror at du står ovenfor et glødende innlegg, for utvidelse av pappaperm kvoten, må jeg nok skuffe deg. Førtien år gamle døtre trenger nemlig også kvalitetstid med pappa. En av tingene pappa og jeg liker å gjøre sammen er å dra på harrytur til Svinesund. Det er visse regler som gjelder. Reglene har pappa bestemt, det er jo han som er forelderen. Som andre foreldre har han enkelte forventninger til barna sine. Først forlanger han at jeg skal stå opp før grisen fiser. Pappa liker å være ute i god tid. Best case scenario er at vi ankommer Euro Cash ett kvarter før de åpner. Andre regel er at jeg stiller nysminket og opplagt. Selv står han opp i fem tia, og har lav toleranse for folk som er morragretne langt ut på formiddagen, altså i sju tia. Det forventes også at jeg snakker om interessante ting. Han orker ikke intetsigende pjatt.
Til turen var det to tilfeldigheter som gjorde at jeg var godt forberedt. Hjernevask-serien gikk på TV, og jeg holdt på med arv og miljø på skolen. Jeg så fram til en spennende samtale. Vel inne i bilen er det nok en regel. Kun en radiostasjon er tillatt, P2. At jeg synger med på sangene er ikke ønskelig. Min far var musiker i hippietia, og min synging blir en smertelig påminnelse om at han ikke har greid å bringe denne musikaliteten videre til meg.
Vi kjører av gårde, og jeg legger ut om ”Hjernevask”. Pappa er sånn passe interessert. Jeg fortsetter ufortrødent om DNA og genspleising, fenotyper og genotyper. Fortsatt lite entusiasme hos pappa. ”Ja men hør på dette da” sier jeg ”forskere har funnet ut at selv babyer har kjønnsidentitet. En dag gamle ser guttebabyer lengre på bilder av maskiner, mens jentebabyene holder konsentrasjonen lengre på et ansikt. Er ikke det interessant?”. Han mumler noe. Jeg prøver igjen” Ni måneder gamle babyer som ble plassert i et rom hvor de kunne velge mellom fire jenteleker, fire gutteleker, og to kjønnsnøytrale leker, valgte i overveiende grad å krabbe bort til lekene tiltenkt deres eget kjønn. Er ikke det rart? Før han får svart begynner det en sang han syns er fin, på radioen. Han skrur opp lyden og synger med. Han har nemlig lov til å synge siden han, i motsetning til meg, ikke er tonedøv.
Vi blir sittende tause, eller jeg taus, han falsettsyngende. Jeg kjenner at jeg er litt snurt. Hvordan kan han være så lite interessert i et spennende tema som hva som gjør at vi blir, som vi blir. Hva er medfødt, og hvor mye blir vi påvirket av miljø? Hvorfor er bare 10 % av ingeniører kvinner, når jenter har mye bedre realfagskarakterer enn gutter, opp til videregående skole, og de nyter godt av likestillingen til å velge fritt blant alle yrker? Hvorfor blir de allikevel sykepleiere? Resten av veien furter jeg, sånn barn gjerne gjør. På hjemveien spør jeg ham ”du pappa, hvorfor gidder du ikke å engasjere deg i arv og miljø samtalen, det er jo et kjempe spennende tema?” Svaret fra pappa kommer nokså kontant ”Født sånn, eller blitt sånn, hvor spennende kan det egentlig få blitt? Resultatet er jo uansett nøyaktig det samme.”
