”Kor e alle heltene” synger Jan Eggum, om heltene han savner på TV. Jeg vil skrive om alle jentene jeg savner på TV.
”Hvorfor er det ikke flere smarte damer på talkshow som Trygdekontoret? Er de for selvhøytidelige, for feige, for selvbevisste, foretrekker de å sitte trygt i sofaen og gremmes over fjollene på skjermen?”
Jeg kastet ut spørsmålet til mine samfunnsengasjerte facebookvenner. Den første timen rant det inn 60 kommentarer. Problemet mitt er ikke at det nødvendigvis er for få jenter på TV. Det er plenty med kvinner fra underholdningsbransjen, kjendiskvinner, realitykjendisdamer, kvinnelige politikere og en del faste representanter for forskjellige syn, man kan regne med stiller når NRK vil ha debatt om aktuelle saker. Det jeg lurer på er hvor det blir av alle de flinke, kvinnelige samfunnsdebattantene? De som skriver i avisene, de som er engasjert i enkeltsaker, de som besitter kunnskap om forskjellige temaer; Hvorfor fyller de ikke talkshow og debattprogrammer? Ting tyder på at det ikke er fordi de ikke blir spurt.
Jeg skal ikke påberope meg full oversikt over hva som foregår på TV, langt ifra. Jeg ser ikke på glamourmodeller som gjenskaper seg selv på ”Skal vi danse”. Jeg ser ikke på kjendiser som lager middag til hverandre på diverse kanaler, og minst av alt ser jeg på folk som prøver å bli kjendiser av å spy og pule på ”Paradise Hotel”. Derimot ser jeg på ”Trygdekontoret”, og er generelt glad i programmer på NRK. Med ”trygdisen” har vi fått noe så unikt som et program der man underholdes av smarte folk man ikke visste fantes. Samfunnsengasjerte folk, som ikke trenger å være allmennkjente navn. Thomas Seltzer har gjort en kjempejobb og gitt oss gleden over å bli kjent med folk som Frode Saugestad, Karl Fredrik Tangen og Egon Holstad, for å nevne noen. Stort sett har det vært to mannlige gjester, og en kvinnelig. I den nye sesongen har noe skjedd med castingen; det er plutselig større innslag av standardkjendisene der; Kristian Valen, Charter-Svein, Trine Grung osv. Folk jeg ellers prøver å unngå å se lage middag til hverandre.
Via facebook konfronterer jeg Thomas med hva som har skjedd med gjestene, og hvorfor er det så få damer i klasse med de tidligere nevnte gutta. Det har vært flinke damer med, som NRKs Siri Kristiansen for eksempel, men de er stort sett yrkeskomikere, eller profesjonelle kommentatorer. ”Hvem ville du ønsket å se som gjester da” spør Thomas, som den gode og inkluderende NRK-programlederen han har blitt tar han publikum på alvor. Jeg bruker ikke lang tid på å komme opp med en lang liste samfunnsdebattanter og avisskribenter jeg ville synes det var interessant å se i programmet, mange av dem kvinner. Svaret fra Thomas kommer ganske raskt. Jeg skal ikke gå inn på resten av, den for så vidt gode, forklaringen på hvordan man velger ut gjester. Det jeg syntes var interessant var at han forklarte at enkelte av kvinnene jeg nevnte, allerede var spurt. Han forteller at ”Det virker som om TV-motstanden til en liten gruppe jenter, som burde bli hørt utenfor Klassekampens leserkrets skyldes en elitistisk impuls, ikke en feministisk analyse. Ikke så kult å være på TV i en tid da alle er på TV?”
En av kvinnene jeg gjerne skulle sett på Trygdekontoret er forfatteren og skribenten Agnes Ravatn. Nesten ukentlig leser jeg Agnes hysterisk morsomme tekster i ”Dag og Tid”. Det var meningen at Agnes skulle være med som fast innslag i ”Storbynatt”. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gledet meg, men Agnes trakk seg, hun ville ikke være på TV allikevel. Hvorfor, har hun forklart i nok en morsom tekst i etterkant.
Det skal altså være enighet i visse miljøer av flinke jenter, om at man ikke er tjent med å stille på TV. Det er synd fordi vi går glipp av en del TV debatter, fordi deltakerne sier nei takk til å fronte dem på TV, og i de debattene som blir vist savner jeg ofte de kvinnene som best kunne belyst enkelte sider av saken.
Jeg skal på ingen måte sammenligne meg med de flinke jentene jeg etterlyser, men tilfeldigvis kom jeg nylig i den situasjonen at jeg ble ønsket både av ”God morgen Norge” og Dagsnytt 18, som blir TV overført. Grunnen var at jeg hadde skrevet en kronikk om selvutvikladamer i Dagbladet, som vakte en viss debatt. TV2 ringte først. Nei takk, svarte jeg, jeg har ikke lyst til å være på TV. Tross alt litt stolt over å bli spurt, delte jeg historien med facebookvennene. Det var forfatter Torgrim Eggen som fikk meg på andre tanker. Det er viktig å ta sånne utfordringer, sa han, og hvis du først har en god sak må du ta den så langt du kan. Spesielt viktig er det at du gjør det, fordi du er jente, sa han også. Det fikk meg til å reflektere over standpunktet mitt, og da Dagsnytt 18 ringte sa jeg ja, jeg stiller. Nå ble det ikke noe av den debatten, fordi motdebattanten min trakk seg, og hun trakk seg fra ”God Morgen Norge” også, men jeg stilte. Jeg har aldri grua meg så mye til noe før. Jeg fremstår nok ikke som spesielt slagferdig, og det var forferdelig ubehagelig å se på etterpå. Jeg ser hvor nervøs jeg ser ut og syns jeg ser tjukk ut. Ganske typisk for jenter tror jeg, men alle jeg kjenner sa at jeg var flink. Jeg fikk både telefoner og mailer fra ukjente som var enige i det jeg hadde sagt. Da spilte det ikke så stor rolle lenger hva jeg selv syntes.
Nylig frontet barnelege og professor Ingvild Heier saken om konsekvenser av inngifte på barn, i alle kanaler, blant annet på Dagsnytt 18. Man kan se at hun virker nervøs og ukjent med å være på TV, men allikevel stilte hun opp til debatt sammen med utenriksministeren. At hun gjorde det til tross for at jeg tipper hun ikke hadde noe eget ønske om å være på TV, gjorde det bare enda tydeligere hvor helhjertet budskapet hennes var. Vi trenger mange sånne som Ingvild Heier.
Et annet eksempel er Elin Ørjasæter. I flere år var hun villig til å ta debatter, og ble etter hvert selv profesjonell kommentator. Elin har tonnevis med selvironi, og finnes ikke selvhøytidelig. Det er en kjempefordel når man skal være på TV. Allikevel sier Elin dette til meg i en mail: ” Det er veldig mye å si om dette temaet. Jeg skjønner faktisk de damene som sier nei til å stille. Man får enormt med oppmerksomhet som "frittalende" kvinne i mediene, på godt og vondt. Unge, vakre jenter risikerer å få de fæle henvendelser som er sex-relatert. Eldre kvinner mottar mye aggresjon. Jeg har fått utrolig mye pepper fordi jeg er "pr-kåt" og det er sårende. Husker du da Martine Aurdal og noen andre jenter promoterte en bok om sex? Martine fikk mye kritikk etterpå fordi hun var så "pr-kåt". Hennes budskap var at jenter ikke hadde lov å være sex-kåte. Det morer meg å tenke at det er faktisk mer lov å være vanlig kåt, enn pr-kåt, det er liksom en dødssynd.”
Det er ingen tvil om at det følger kostnader med TV-opptredenen. Allikevel vil jeg oppfordre de flinke jentene til å tenke seg om en gang til før de sier nei takk, når telefonen ringer. ”Kem skal redde verden no” synger Eggum. Vi trenger å ha med de flinke jentene når verden diskuteres, også når diskusjonen foregår på TV. Paradoksalt nok virker det som om det er lettere å finne jenter som er villige til å kle av seg på TV og i blader, enn å finne noen som er villige til å uttale seg om samfunnsspørsmål på TV.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar