Tonje Bjørnson sa ja til å være administrator i en støttegruppe for muslimer på Facebook. Det bragte henne i nærkontakt med en rekke svært lite islamvennlige miljøer. Hva har skjedd med nettdebattene i etterkant av 22/7? Og hvor går veien videre?
Mange av de gode artiklene og kronikkene som skrives i avisene har kommet ut av disse diskusjonene, og etter at de har stått på trykk fortsetter diskusjonen om dem der. Ofte får man tilgang på relevant informasjon før den står på trykk, og man får i tillegg informasjon pressen enten ikke kan eller ikke vil trykke.
Antiislamske nettmiljøer avkles
Ifølge pressen sto Breivik bak facebookprofilen Sigurd Jorsalfar. I miljøet Jorsalfar tilhørte er det delte meninger om hvorvidt Breivik, eller eventuelt noen andre i hans omgangskrets, sto bak profilen. Når dette skrives har politiet hverken bekreftet eller avkreftet at profilen tilhørte Breivik. Hvorvidt det var profilinnehaveren selv, politiet eller facebookteamet som fjernet profilen vites heller ikke.[1]
Det er større enighet om at han hadde en profil med navnet Jorsalfare og at han blant annet benyttet denne til diskusjoner på VGs debattforum Nye Norge. Selv har Breivik uttalt at han hadde tre facebookprofiler. Et av Breiviks forbilder, bloggeren Fjordman, har stått fram i VG som Peder Jensen fra Ålesund.[2] Både han og Breivik debatterte hos Document.no. Fjordmans tekster er også blitt omtalt og lenket til av Human Rights Service.
Også partiet Demokratene har fått et kritisk søkelys satt på seg. TV2 har avkledd tre av listekandidatene til det politiske partiet Demokratene.[3] Håvar Krane, Kaspar Birkeland og Per Ivar Øye er avslørt til å stå bak trusler om vold og hatretorikk rettet mot muslimer på Facebook. Kaspar Birkeland hevder at selv om han var til stede på Anker hotell den aktuelle kvelden overhørte han ikke Kranes trusler, og han bedyrer at han ville reagert dersom han hadde hørt dem.
Også Lena Andreassen, tidligere leder for NDL (Norwegian Defence League) er i avisene blitt konfrontert med sin høyreradikale tilhørighet og sine voldshissende ytringer.
Det er to grunner til at jeg følger disse avsløringene med interesse. Den første er naturligvis det fokuset som har kommet på høyreradikale miljøer som følge av Utøya-massakren og Anders Behring Breivik. Den andre er at jeg selv ganske ufrivillig ble nødt til å forholde meg til disse miljøene for en tid tilbake.
Vi som ikke er redde for muslimer
På begynnelsen av året i 2010 fikk jeg en melding fra en Facebook-venn. På den tiden raste karikaturstriden i Norge. Samtidig var Mohyeldeen Mohammad på barrikadene med kontroversielle ytringer om blant annet homofile. Det var ikke en hyggelig tid for mer moderate og fredelige norske muslimer, som fikk lide for fundamentalistiske islamisters gjøren og laden.
Min venn var plaget av at så mange muslimer ga uttrykk for at de følte seg mistenkeliggjort og uønsket i landet. Derfor hadde han bestemt seg for å opprette en støttegruppe for dem på Facebook og nå lurte han på om det var greit at han førte meg opp som administrator i gruppa. Jeg svarte ja, uten å være særlig bevisst på hva jeg takket ja til. Det var bare et hyggelig initiativ som han håpet kunne bli en liten oppmuntring til en utsatt gruppe av befolkningen. Det ble ikke akkurat sånn som vi hadde sett for oss.
Gruppa het ”Vi som ikke er redde for muslimer”.[4]
Gruppa het ”Vi som ikke er redde for muslimer”.[4]
De første ukene tikket det inn med medlemmer, Til vår overraskelse viste det seg at mange var ihuga anti-islamister, en god del av den høyreradikale typen. Hvorfor tok de seg bryet med å melde seg inn i en støttegruppe for muslimer? Det fant vi snart ut. Det begynte å hagle med anti-islamske propagandaposter og hatefulle ytringer mot muslimer. Det kom til høylytte diskusjoner medlemmene imellom.
Til å begynne med henviste vi høflig til at dette var en støttegruppe for muslimer og at det fantes utallige andre egnede grupper for de som ønsket å diskutere islam. Så begynte vi å slette. Det utviklet seg til å bli bortimot en heltidsjobb, for postene dukket opp igjen like fort som vi slettet. Dermed fikk vi sårede, tidvis sinte meldinger fra muslimer som lurte på hva de hatske, anti-islamske og anti-muslimske postene gjorde i en støttegruppe for dem. Så begynte vi å blokkere de som kom med de verste ytringene fra gruppa. Jeg mener å huske at en av dem vi måtte blokkere var Sigurd Jorsalfar.
Jeg skulle gjerne lagt fram dokumentasjon på hva slags type ytringer og poster det dreide seg om, men på den tiden hadde jeg ikke gode nok tekniske kunnskaper til å kunne ta skjermdumper av det som ble postet. I de anti-islamske gruppae var det på denne tiden ikke uvanlig å finne ytringer som de følgende:
”Stand Up If Not For Yourself For Your Children, The Time Is Now, Stand Up, EDL ...” [EDL står for English Defence League. Min anmerkning]
''Muslims in Europe, pack your bags and run. You are not safe anymore! Soon ethnic cleansing will begin, the displacement of millions of people which none would have thought possible years ago.''
”NEVER SURRENDER to those who wish to bring us down, NO SURRENDER!”
”Islam er islam og muslimer er tilhengere. Er ikke det riktig?”
”We are ALREADY facing a worldwide war! THIS IS WW III, massive immigration instead of weapons, massive infiltration on politics, justice & education; tolerance of muslim intolerance & muslim terrorism. WAKE UP, people, it is war ALREADY and the evil IS winning, if we do not ACT NOW!”
“Negroes should stay in those areas mother nature has selected them. In the tropics and subtropics!!! If you reproduce like a rabbit and You still think other people or races should finance Your reproduction in their home territory you are guess what? COMPLETELY WRONG !!!”
Disse sitatene ligger et stykke tilbake i tid. Jeg tviler på at de ville fått stå særlig lenge dag.
Eskalerende sinne
Vi begynte etter hvert å motta hatefulle og dels truende meldinger rettet personlig mot oss som var administratorer også. Man ble ganske paranoid etter hvert. Min venn fikk nok. Han hadde en profilert stilling i det sivile liv og dette ble for belastende. Dermed trakk han seg som administrator.
Vi begynte etter hvert å motta hatefulle og dels truende meldinger rettet personlig mot oss som var administratorer også. Man ble ganske paranoid etter hvert. Min venn fikk nok. Han hadde en profilert stilling i det sivile liv og dette ble for belastende. Dermed trakk han seg som administrator.
Vi hadde mer enn ti tusen medlemmer. De fleste var selvsagt reelle støttemedlemmer. Av hensyn til dem forsøkte jeg å dra lasset videre. Jeg inntok en meglerposisjon og forsøkte å benytte humor til å mildne gemyttene. På enkelte av de mer moderate islam-kritikerne fungerte humorgrepet. Min favoritt blant dem kan vi kalle Jens. Vi hadde begge glede av å plage vettet av hverandre med snertne frekkheter og ble etter hvert riktig så gode venner.
Også blant de mest monomane anti-islamistene fantes det lyspunkter, som Arne. Han var høflig mot sine meningsmotstandere, også muslimene. Han var tro mot sin anti-islamistiske overbevisning, men han var den eneste jeg kan huske som også var åpen for motpartens argumenter. Det var ikke alltid folk var hyggelige mot Arne i diskusjonene, men så vidt jeg kan huske fortsatte han å argumentere saklig for sitt syn uansett. Arne ble til slutt blokkert fordi vi ikke var en diskusjonsgruppe.
Et sentralt medlem i organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) deltok etter hvert også i diskusjonene. Han opptrådte saklig og hadde store kunnskaper om islam. Men så vidt jeg kan huske endte vi med å blokkere ham også. Vi gikk lei av de eviglange diskusjonene rundt islam. Det er bare å innrømme det, de fleste av oss, på begge sider av islam-debatten, var lite innstilt på dialog med meningsmotstandere den gang. Vi delte en gjensidig forakt for hverandres politiske overbevisning.
Et annet problem som oppsto var at en av de andre administratorene ikke la seg på den meglerlinja jeg hadde valgt. Hun var i mye større grad enn meg villig til å gå inn i konfrontasjoner med anti-islamistene. At hun provoserte dem økte trykket med sinte meldinger til innboksen min.
Jeg begynte å bli bekymret. Fram til da hadde jeg levd nokså beskyttet i min egen lille ”multikultiboble” på den politiske venstresiden. Jeg hadde ikke kjennskap hverken til det anti-islamistiske miljøet eller til mer høyreekstreme miljøer før jeg ble involvert i støttegruppa. Jeg ante ikke om jeg skulle ta de truende meldingene på alvor og bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre det. Men jeg begynte å følge litt bedre med på hva de bedrev i egne grupper. En dag kom jeg over en diskusjon der noen av dem diskuterte hvorvidt vi administratorene i støttegruppa var en trussel mot Norges framtid eller om vi bare var naive multikultier som ikke innså hvor alvorlig Norge var truet av islamister som ville ta over landet.
På dette tidspunktet hadde jeg fått nok og familien min satte også ned foten. Jeg trakk meg som administrator. Etter at jeg trakk meg økte andelen av pro-islamsk propaganda som ble postet på veggen. Selv hadde jeg konsekvent slettet disse, da jeg mente at man ikke kunne tillate propaganda for ett syn og samtidig nekte propaganda for et annet. Jeg kan bare anta at en slik inkonsekvens provoserte anti-islamistene ytterligere. Etter hvert døde aktiviteten på gruppa ut, og selv har jeg ikke tittet innom den på månedsvis.
Når krybben er tom
Så skjedde det forferdelige i Oslo og på Utøya og jeg ble, etter hvert som Breiviks nettmiljøer ble avdekket, igjen minnet om gamle ”bekjentskaper”. Avisene skriver at Breivik skal ha vært medlem av NDL (Norwegian Defence League) så sent som i februar. Han skal ha deltatt i debattmiljøet på bloggen til Anti-Jihad Norge og skrevet flere innlegg på bloggen ”Gates of Vienna”. De høyreradikale miljøene tar klart avstand fra Breiviks handlinger og de fleste er nok oppriktige på det. Flere er travelt opptatt med å fjerne all forbindelse mellom seg selv og morderen eller pseudonymene han benyttet.
En av kvinnene jeg husker fra den tiden, ser ut til å ha forsvunnet fra Facebook. Enten har hun slettet profilen sin eller Facebook kan ha slettet den. Kvinnen påstås å ha vært sentral i NDL og jeg har sett skjermdumper som viser at hun var på vennelisten til Sigurd Jorsalfar. Jeg opplevde henne som en av de mest aggressive og voldshissende i miljøet. Blant annet er jeg blitt fortalt at hun skal ha hyllet de ansvarlige for Srebrenica-massakren, der mer enn 8000 muslimer ble massakrert, og fastslått at de ansvarlige, Radovan Karadzic og Arkan, burde hylles, heller enn å fordømmes for ugjerningene.
Selv rapporterte jeg henne aldri til Facebook, eller for den saks skyld til politiet, men Breiviks ugjerninger har vist at man ikke kan avvise at enkelte kan være i stand til å sette handling bak truslene sine. Hvorvidt denne kvinnen fortsatt er aktiv i NDL aner jeg ikke. Jeg vet heller ikke om hun er en av dem som mente det hun sa eller ikke, eller om hun angrer på det nå. Dersom hun er en av dem som tar et oppgjør med fortiden og angrer på ting hun har sagt, bør hun få muligheten til å legge om kursen. Jeg navngir derfor hverken henne eller andre, som ikke er navngitt eller intervjuet i avisene om sin rolle i miljøene.
De fleste tar avstand fra Breiviks handlinger, men ideene hans støttes fortsatt av mange. Jeg ser stadig folk som uttaler seg i rosende ordelag om både Breiviks manifest og Fjordmans essayer. I tillegg er det relativt vanlig å se folk som gir uttrykk for at Arbeiderpartiet er de egentlig skyldige for at Breivik gikk til aksjon. Noen går så langt som å holde Arbeiderpartiet direkte ansvarlige for tragedien. Konspirasjonsteorier er utbredt i disse miljøene og den spenstigste jeg har fått med meg er at Breivik handlet på oppdrag fra AP selv, for å skaffe partiet sympati for sin innvandrervennlige politikk.
Tidligere nevnte Kaspar Birkeland stilte til valg for Demokratene. Hans egen partileder Vidar Kleppe lot til å være mest opptatt av at disse avsløringene ødela ferien hans.[5] Håvar Krane trakk seg derimot fra sine politiske verv og og det ble åpnet etterforskning mot ham fra politiet.[6] Både han og Lena Andreassen er ute av sine lederverv i NDL. Gjennom avisene og på de anti-islamske gruppae får man inntrykk av at de ikke er særlig populære i sitt gamle miljø og den nåværende talsmannen for organisasjonen, Ronny Alte, har stått fram i Tønsberg Blad.[7]
Alte, som inntil juni i år jobbet som ungdomsskolelærer, tar avstand fra både Krane og Anders Behring Breivik. De er ikke høyreekstreme, ikke innvandringsfiendtlige, ikke imot homofile og de støtter Israel, sier han til avisen, som gjengir dette sitatet fra Alte «Vi blir stemplet som nazier, rasister, høyreekstreme og gud veit ikke hva de kaller oss […] Jeg personlig lurer på hva som skal til for at vi blir akseptert i Norge? At et par selvmordsbombere sprenger seg selv? En stor terror aksjon? Nei ikke vet jeg …». Utsagnet er datert 8. juni i år. To anti-islamistiske videoer han har lagt ut på YouTube er akkompagnert av punkbandet Cock Sparrers låt «Take ‘em All». I den aggressive musikken er refrenget: «Put ‘em up against a wall and shoot ‘em.» Ronny Altes kommentar til dette er at ”det er ironisk ment”.
Enkelte aviser har trukket forbindelser mellom NDL og SIAN. På direkte spørsmål svarer et sentralt medlem i SIAN at de to organisasjonene riktignok jobber for samme sak, mot islamisering av Norge, men at det ikke foreligger noe formelt samarbeid mellom dem. Begge organisasjonene tar avstand fra enhver bruk av udemokratiske metoder, derunder voldsutøvelse.
Anti-Jihad Norge har gått til det skritt å legge ned bloggen sin. Håvar Krane har varslet at han legger ned sin blogg ”Norgesposten”. På andre nettsteder ser man en endring i tidligere praksis. Det varsles strengere moderering og lavere toleranse for ”hate speach” og anti-muslimske ytringer hos flere. Endringene får blandet mottagelse av brukerne.
Veien videre
Etter å ha lest det jeg har skrevet fram til nå, vil mange sikkert anta at jeg er en av dem som sitter og gnir meg i henda over at det høyreradikale miljøet ” nå får som fortjent”. Og en stund gjorde jeg vel det. Jeg mener fortsatt at folk må stå for det de sier og gjør. Men etterhvert som jeg leste avisinnlegg etter avisinnlegg som mante til at høyresiden nå måtte ta ansvar for holdningene de spredde med sin anti-islamisme, samtidig som den politiske høyresiden sto fram med sin frykt for å bli kneblet i den videre debatten, begynte jeg gradvis å endre holdning.
Jeg er ikke enig med dem som krever at vi må slippe mer ekstreme innlegg til i den pågående islamdebatten, for å motvirke at frustrerte anti-islamister skal inspireres av Breivik til å gå til aksjon for å bli hørt. Etter min mening er Frp’erne Kent Andersen og Christian Tybring-Gjeddes kronikk ”Drøm fra Disneyland”, i grenseland av hva som bør trykkes i landsdekkende aviser.[8]
Jeg har også alltid vært motstander av anonym kommentering på nett, nå mer enn noen gang. Jeg mener at praksisen til Dagsavisens debattforum ”Nye meninger”, der man må kommentere under eget navn, fører til et høyere anstendighetsnivå på debatten. Jeg synes derfor det er gledelig at VG nå følger etter og krever at man må linke opp til Facebook-kontoen sin og kommentere under den. Også hos organisasjonen SIAN varsles det endret praksis. Under en av de siste publiserte artiklene deres, fra august, kan man lese denne uttalelsen fra deres leder:
”NB: Vi har måttet stenge kommentarfeltet fordi det er flere som skriver her som ikke holder seg innenfor lovens ramme. Det er et nederlag for SIAN og for de fleste, for dermed stenger vi også for mange gode og kloke innlegg. Med andre ord: De få ødelegger for de mange.
SIAN arbeider med et opplegg der de som kommenterer må identifisere seg – dermed tror vi at de ”uspiselige” innleggene blir fraværende.
Arne Tumyr.”
Forhåpentligvis vil andre aviser og nettsteder følge etter disse. At avisene tjener bedre på å fortsette med dagens praksis bør være av underordnet betydning.
Jeg har gått et par runder med meg selv og kommet fram til at vi er nødt til å komme i dialog med grupper vi tidligere anså som for useriøse til å diskutere med, i stedet for å la disse miljøene bli sittende frustrerte og isolerte med sine bekymringer i forhold til islam. Jeg mener bestemt at vi må gi dem som viser ansvarlighet og vilje til endret praksis, en ny sjanse til å bli tatt seriøst. Dersom de skal bli tatt opp i dialogen er det selvfølgelig viktig at vi forøker å bli enige om premissene for debatteringen. Jeg skrev derfor et innlegg i VG med tittelen ”Hva er en anti-islamist?”, der jeg etterlyste en opprydning i begrepsbruk og en tydeliggjøring av holdninger i islam-kritiske miljøer. [9]
Dersom jeg skal være villig til å gå inn i dialog med islam-kritikere jeg tidligere ikke har giddet å diskutere med, er det viktig for meg at det går et tydelig skille mellom disse og anti-islamister med et grunnleggende frammedfiendtlig eller rasistisk syn. En av dem som ga meg positive tilbakemeldinger på VG innlegget mitt, var Nina Hjerpset-Østlie fra Document.no. Selv skrev Nina innlegget ”Etterpå” hos Document.[10] Jeg roste henne for denne teksten, som jeg syntes var et positivt tegn til endret praksis hos Document. Dermed var dialogen mellom meg og Nina opprettet, noe som etter hvert resulterte i at jeg skrev innlegget ”Ta lokket av debatten” hos Document.[11] Her utdyper jeg viktigheten av å gi hverandre og dialogen en sjanse. Jeg var positivt overrasket over de saklige kommentarene jeg fikk tilbake fra Documents lesere.
I motsetning til meg har ikke Hjerpset-Østlie vært nødt til å ransake seg selv, for å vite at hun er åpen for dialog med meningsmotstandere. I en privat korrespondanse med meg, skriver hun følgende:
”Jeg har aldri likt den hysteriske retorikken som er blitt benyttet i innvandringsdebatten og som med årene har spredt seg til flere områder av samfunnsdebatten, og har for egen del påpekt det som et problem siden jeg begynte på Document i 2006. Men om jeg har vært nøye med min egen språkbruk, så har jeg ikke akkurat anstrengt meg nevneverdig for å invitere til samtale (jeg orker ikke det misbrukte ordet dialog lenger) med noen meningsmotstandere heller.
Underveis har jeg imidlertid blitt personlig kjent med noen av slagsen, og det har selvfølgelig ført til fruktbare samtaler privat. Det har dessverre forblitt privat, til tross for at jeg mange ganger har tenkt at det kanskje kunne bidratt til et bedre debattklima å skrive om det; vise at det faktisk er mulig å ta opp problemer/diskutere grunnleggende forskjeller uten å ty til skjellsord og uten å trampe ned samtalepartneren. Og selv om vi gjentatte ganger har foretatt innskjerpinger i kommentarfeltet - og skrevet om det flere ganger på lederplass - så kunne vi ganske sikkert gjort enda mer. Vi erkjenner ansvaret for kommentarfeltet vårt. Men det generelle toneleiet vi ser i dagens samfunnsdebatt er antagelig til sjenanse for samtlige som deltar, og det er jo ikke så rart; hvem gidder vel å forholde seg saklig til folk som skriker til én?
[…] Hva gjelder den videre veien har jeg ingen fasitsvar. Men som jeg ser det er det på mange områder virkelighetsoppfatningen/beskrivelsen som er hovedproblemet, og det har jeg foreløpig ingen forslag til hva vi kan gjøre ved. Det er særlig når ytterpunkter møtes at dette problemet blir synlig. For når den ene parten mener det foreligger et (kjempe)problem, mens den andre parten ikke ser noen problemer overhodet, så blir det selvfølgelig vanskelig å inngå en meningsfull samtale. Men jeg tror nok det å kartlegge hva de forskjellige egentlig mener kan være en god opptakt til diskusjon, i alle fall for dem som befinner seg rundt midten, og så får vi kanskje arbeide oss videre derfra.” (Gjengitt med tillatelse fra Hjerpset-Østlie.)
Fem regler for debatten
En annen som har gjort seg noen tanker om hvordan vi skal få til en nyttig dialog, er Øyvind Strømmen, ekspert på høyreradikale og høyreekstreme miljøer. I et innlegg på bloggen sin lister han opp fem punkter (bearbeidet videre fra utgangspunktet til en dansk blogger), særlig rettet mot den politiske venstresiden, som en forutsetning for god debatt:[12]
- Husk å kjempe imot dum anti-amerikanisme (og for den del anti-israelisme) basert på monolottisk tenkning på akkurat samme måte som du kjemper imot islamofobi basert på samme type tenkning.
- Sett ikke listen lavere for innvandrere eller minoriteter enn du gjør for noen andre. Det er omvendt rasisme. Dersom noen forfekter jødehat eller homofobi, må de konfronteres, uavhengig av etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn. Unnskyld heller ikke avskyelige handlinger eller holdninger fordi du er enig med dem som står bak på andre områder.
- La ikke ekstremhøyre definere debatten. Motstand mot strengere regler for familiegjenforening er ikke det samme som å støtte tvangsekteskap. Å konfrontere ekstremhøyres standpunkter er bra, men kritikk sammen med alternative forslag for å løse faktiske problemer er bedre.
- Den “store debatten om islam” bør moduliseres. Det er meningsløst å diskutere Taliban i samme kontekst som ungdomskriminalitet i europeiske ghettoer, slik ekstremhøyre gjør, og det er dumt å diskutere kjønnslemlestelse sammen med Irak-krigen. Hovedutfordringene ifht. integrasjon har ikke noe særlig med egyptisk radikalisme fra 1960-årene å gjøre, og de har enda mindre med ottomansk politikk i det sørlige Bulgaria å gjøre.
- Debatten bør deislamifiseres. Problemet med tvangsekteskap er ikke at de finner sted i islamske kulturer, eller blant muslimer, men at folk blir gift mot sin vilje. Problemet med kjønnslemlestelse er ikke at uskikken praktiseres i enkelte muslimske land, men at den praktiseres i det hele. Problemet med al Qa’ida er ikke at de ber til Allah, men at de er involvert i terrorisme. Disse problemene må betraktes i sin(e) mest relevante kontekst(er), og da er den religiøse ofte ikke inkludert (men noen ganger er den det).
Dialogvilje
I miljøet på Facebook der jeg selv diskuterer, ser jeg en gryende vilje til å gå i dialog med anti-islamske miljøer på deres egne arenaer. Mange innser at vi er lite tjent med at disse miljøene forsvinner fra den synlige debatten. At Anti-Jihad Norge legger ned bloggen sin, er for eksempel neppe ensbetydende med at de legger ned virksomheten sin. Mest sannsynlig fortsetter de sin praksis i hemmelighet, nå uten mulighet til å diskutere ideene sine med meningsmotstandere. De fleste innser nok at vi ikke er tjent med dette.
I mitt debattmiljø er det mange representanter med høy fagkunnskap innen forskjellige felter, også islam. Mange av dem skriver relevante artikler om temaet i aviser. At enkelte nå er villige til å gå inn i diskusjoner og være motstemmer mot ekstreme ytringer på nye arenaer, er positivt. Like gledelig er det å se at de enkelte steder faktisk får lov til å delta, selv om deres argumenter går imot meningene til forumets egne medlemmer.
I den forbindelse vil jeg trekke fram facebookgruppa til SIAN. Dette er et av de største islam-kritiske forumene, med over elleve tusen medlemmer. Med en så stor medlemsmasse blir det selvfølgelig stor spredning på hvilket grunnsyn medlemmene bekjenner seg til, her finner man representanter fra de fleste islam-kritiske miljøer, også de høyreradikale. Man finner folk som har klare anti-muslimske sympatier, men også kunnskapsrike islam-kritikere.
Noen av mine bekjente, og andre debattanter, har derfor funnet det naturlig å konsentrere seg om å komme inn i dialogen her. Mange av medlemmene er slett ikke glade for det. De opplever å være utsatt for en pågående heksejakt, som er trappet opp etter 22/7. Mange har opplevd å få skjermdumper med tidligere utsagn brukt mot seg av infiltratører i miljøet deres. De er derfor nærmest paranoide ovenfor meningsmotstandere og mistenker disse for å være ute etter ”å ta dem”. Å bevise at man har et oppriktig ønske om økt dialog er derfor ikke gjort i en håndvending. Og diskusjonene preges foreløpig av personangrep og usakligheter.
Det er fortsatt et stykke å gå, men det viktigste er at gruppas administratorer gir uttrykk for at de ønsker saklig meningsmotstand velkommen og at de er klare på at høyreekstreme, rasistiske og hatefulle ytringer er uønsket og vil bli fjernet. Gruppa har en klar hensikt – å ta opp problemstillinger knyttet til islam – og de foretrekker betegnelsen islam-kritiske framfor anti-islamske.
I dialogens navn gjorde jeg noe som ville vært utenkelig for meg før sommeren. Jeg skrev et innlegg på veggen til SIAN-gruppa, der jeg roste deres vilje til å endre praksis for hva som tillates skrevet hos dem, og for å ta åpent imot motstemmer til gruppas egne medlemmer.[13] Jeg postet også mitt innlegg fra Document, for å vise hvilke tanker jeg selv har om veien videre. Jeg fikk hyggelige tilbakemeldinger på initiativet fra både gruppas administratorer og fra enkelte av medlemmene. Eivind Myr, den av administratorene jeg kommuniserte mest med, fortalte at de jobbet hardt for å bli ansett som en seriøs aktør og at de derfor satte stor pris på å få inn seriøse motdebattanter.
I en melding til meg skriver han: ”Vi prøver å gjøre vårt for at organisasjonens klare standpunkt angående demokratiske verdier (IKKE vold og den slags), samt at det er primært politisk islam – og ikke samtlige av verdens 1,3 milliarder muslimer – vi forsøker å informere om utfordringene og farene ved, også gjenspeiles i SIANs offisielle Facebookgruppe. Vi trenger absolutt ikke løse kanoner som skriver masse upassende i affekt, som strider mot organisasjonens formål og prinsipper.”
Han understreket at det ikke er en enkel jobb å ha ansvaret for å moderere en side med så stor aktivitet, men at de gjør så godt de kan. Myr sier også at ”… SIAN naturligvis vil fortsette å bygge videre på sin retningslinje om at «Formålet søkes oppnådd ved å spre informasjon om hva islam står for, og hvilke konsekvenser islamiseringen av Norge vil få”. (Gjengitt med tillatelse fra Myr.) Og at dette selvfølgelig gjøres på en kontrollert, åpen – og ikke-aggressiv – måte.
Noen små frø er altså sådd her og der i dialogens tjeneste. Nå gjenstår det å se om de vil vokse og spre seg. I begrepet ytringsfrihet ligger det en like selvfølgelig frihet til å motsi ytringer.
Til slutt
Som en del av forarbeidet til denne teksten søkte jeg, for første gang på flere måneder, opp ”Vi som ikke er redde for muslimer”. Jeg scrollet helt tilbake til starten, for å hente fram relevant informasjon. Jeg fant nesten ingenting. Alle kommentarene fra de vi blokkerte er selvfølgelig borte, men det er også flesteparten av kommentarene fra de kritiske røstene som var såpass moderate at vi lot dem stå. Alle falske profiler ser ut til å være slettet av innehaverne, og de som fortsatt har profilene sine, ser ut til å ha vært inne på gruppa og ryddet vekk alle spor etter seg selv. Selv profilen til den mest diskusjonslystne administratoren ser ut til å være borte og alle hennes innlegg og kommentarer med den.
Men min gamle venn Jens finner jeg igjen, og jeg må smile litt av å lese hans syrlige og sarkastiske innlegg på nytt. Ellers er det spredte meldinger fra folk som vil gi uttrykk for sin støtte til norske muslimer og fra muslimer som takker dem for støtten. Med et visst vemod konstaterer jeg at denne gruppa for første gang begynner å ligne på det den var ment å være; en støtte og oppmuntring til noen som gikk igjennom en vanskelig tid. Det er da jeg får øye på et av de siste innleggene jeg selv postet i gruppa:
” empati, sannhet og tillit. Hvilken ulv vinner? spurte barnet.
Den du mater, svarte bestefaren.”
Den du mater, svarte bestefaren.”
