http://www.dagbladet.no/2010/12/08/kultur/debatt/kronikk/selvutvikling/14597169/
http://www.dagbladet.no/a/14642256/
onsdag 22. desember 2010
”De selvutvikla damene”, orginalversjon!
Redigert utgave publisert som kronikk i Dagbladet 8. Des. 2o1o
En skulle kanskje tro at det å leve i verdens smørøye, hvor ethvert behov blir dekket så å si før du rekker å oppdage at du hadde et behov, ville gjøre at folk våknet opp hver eneste dag fylt av euforisk lykke. Sånn er det ofte ikke. Mange opplever tvert imot tilværelsens uutholdelige letthet, som nettopp uutholdelig. En gruppe ser ut til å takle dette privilegerte livet spesielt dårlig; de er i overveiende grad damer, fra 30 åra og oppover. Jeg pleier å tenke på dem som de selvutvikla damene.
De selvutvikla damene er gjerne interiørarkitekter, selvlærte, eller brevkursutdannete. Alternativt kan de drive en nettbutikk hjemmefra, eller være profesjonelle bloggere (usikker på kriteriene for å definere seg som det). De kan være deltidsarbeidende, hjemmeværende, langtidssykemeldte, eller uføretrygda. De kan ha menn som tjener godt, som profesjonelle fotballspillere, eller i det private næringsliv. Disse damene trenger ofte ikke å bære ansvaret for å forsørge seg selv. Oppsummert betyr alt dette at de disponerer tid; en hel masse tid som kan brukes til å kjenne og føle på det uutholdelige i tilværelsens letthet.
Gjestebloggeren ”Helse Hilde” ser ut til å være en ganske typisk representant for de selvutvikla damene. Hun presenterer seg slik på Trine Grungs blogg: ”Jeg var Interiør arkitekt, hadde mitt eget meget suksessrike selskap, var en venn, en kone, en mor, en spinning instruktør,, og litt meg. Jeg tok godt vare på huset, hytten, båten, bilen, og,, meg? Jeg var alltid klar til å trå til om noen trengte meg, og var ikke sen om å planlegge fest og spennende reiser. Når jeg ser tilbake, så er det ikke så vanskelig å se tegningen. Literen med Cola light til lunsj, alle de kalde pils med ”noko attåt” i helgene. Stress nivået, fraværelsen av sjelsro og det å være forankret i sin egen guddommelighet. For ikke å snakke om nytelsen av sigaretter og kokt mat. Jeg var en tikkende bombe, som bare ventet på å gå i luften, og det gjorde jeg.”
Damene føler altså gjerne at de har ofret seg for hjem og familie. Ja, de har nærmest utslettet seg selv i jaget etter å være den perfekte mor, husmor, elskerinne og venninne. Dette vil, selvsagt på et tidspunkt føre til at ”de møter veggen”. I årevis kan de ligge på sofaen, med en eller annen symptombasert diagnose, de ofte har gitt seg selv basert på diverse kroppslige og sjelelige ”vondter”. De er så tappet for energi at det bare er så vidt de orker å se ”Ophrah Winfrey show” på TV, der de blant annet kan høre historien om en annen bortskjemt vestlig kvinne, ikke ulik dem selv. Elisabeth Gilbert la ut på en ”reise” mentalt, og i hennes tilfelle også bokstavelig. Det er mye takket være hennes bok ”Spis, elsk, lev” at alle de selvutvikla damene for tiden er på ”reise”. Disse reisene ser ikke ut til å ha som mål å finne meningen med livet, ambisjonen er å finne en hvilken som helst mening for deres eget meningsløse liv.
På reisen mot en meningsfylt tilværelse skal intet være uprøvd. Det starter gjerne med typiske selvhjelpsbøker, med titler som: ”Kvinne, du er verdifull”, ”Lev deg lykkelig”, ”Lev her og nå”, ”Lev livet uten bekymringer” og ”Mer selvfølelse”. Det er ”Livsmestring”, ”The secret” og ”Mindfulness”. Så baller det på seg med inspirasjonsforedrag og kurs, gjerne holdt av dem som har forfattet ”livsvisdommen”. Det er nå de mest hardcore melder seg på Märthas engleskole, eller hennes svigermors kurs i krystaller og rosenterapi. Det er selvsagt ikke nok å ta tak i sjelens anliggende. Damene har lært å tenke holistisk, altså må kroppen vies like stor oppmerksomhet, som sjelen. Det er alt fra avspenningsyoga, og diverse innen healing, til Zen inspirert meditasjon på utsiden. På innsiden er det algebaserte avgiftningskurer, alkaliske dietter, tarmskylling og ionisert vann. Det er rawfood, slowfood og soulfood. Det gjelder å kutte ut gluten, melkeprodukter og spesielt sukker etter tur. Det finnes en helsebringende te og et kosttilskudd basert på en eldgammel japansk oppskrift, for hver eneste tenkelige og utenkelige plage. ”Less is more” tanken ser ikke ut til å gjelde for selvutvikling. Det er ja takk til litt av alt, og uansett hva som prøves ut, føler damene seg snart bedre. Kanskje ikke så bra at de blir arbeidsføre, men bra nok til at de orker å dele sin ”reise” med resten av verden. For, som de liker å si ” man må være noe for seg selv, før man kan være noe for andre”. Å være noe for andre betyr i denne sammenheng ikke å være besøksvenn i fengsel, reise et halvt år som frivillig sykepleier i krigsherjede land, eller arrangere alternativ jul for ensomme. Nei, å være noe for andre, skal her forstås som, å inspirere likesinnete.
De har nemlig sett lyset. De er frelst. Historiene om deres personlige ”reiser” fyller ukeblader, blogger og nettet for øvrig. Mange av dem gir nå seg selv tittelen coash, og begynner å holde kurs og fordrag hvor andre skal frelses. Det er her jeg får problemer. Det er for så vidt ikke noe problem at overstimulerte og bortskjemte vestlige damer benytter seg av det verden har å by på av humbug og kvakksalveri, for å elske og å verdsette seg selv, enda mer enn det de allerede gjorde i utgangspunktet. La dem for all del søke hver eneste alternative vei til økt velvære, dersom de finner det underholdende. Problemet er et helt annet. Det er det at disse selvutvikla ekspertene ofte faller for fristelsen til å videreformidle svadaen de benytter, som vitenskapelige sannheter. Dette kan være direkte skadelig for fortvilte folk i en sårbar situasjon, som i motsetning til damene selv, sliter med reelle fysiske, eller psykiske sykdommer. Enkelte unnslår seg ikke engang for med den største letthet å predike at kroniske sykdommer er innbilte, som ”Helse Hilde” gjør på Trine Grungs populære blogg: ” Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin”. Grung selv sier i en nett diskusjon om saken at ” tragisk eller ikke.....VG er på mange måter og tragisk, men samtidig norges mest leste avis” (jeg har sitert ordrett). Jeg tolker det dit at integritet, ansvar og moral er fremmedord; det eneste som gjelder er muligheten til å påvirke tusenvis av lesere.
Ideelt sett kunne man håpet på at denne type ”reiser” ville vende blikket utover, og dermed føre til økt innsikt i andre menneskers lidelse og et konkret ønske om å bidra til en bedre verden. Dessverre ser reisene ut til å sentrere rundt deres egne navler, og hvis tilværelsens letthet blir mer utholdelig for de selvutvikla, ja da er målet nådd.
tirsdag 21. desember 2010
Re: Selvutvikling
av Tonje Olsen den 21. desember 2010 kl. 09:22
Redaktør Stephan H. Koll utfordrer meg i et innlegg den 14. Desember til å svare ærlig og seriøst på spørsmålene han stiller meg. Det er en real utfordring å svare seriøst om et tema jeg anser som useriøst, men jeg skal gi det et forsøk, og ærlig skal det i hvert fall være.
I likhet med mange andre selvutvikla, ser jeg at du liker å snakke i bilder Koll. Jeg skal forsøke å svare på samme språk. Du skriver at du har vært på ”en indre reise” i 25 år. Selv har jeg nok fokus på ” å være hjemme”. Jeg tror derfor vi får ta forbehold om at du kan ha ”reist for langt bort” til at vi to egentlig kan ”møtes”.
For å svare på hvor jeg hentet inspirasjon til den delen som handlet om selvdiagnostisering, med påfølgende egenhelbreding av symptomer, vil jeg bruke et nytt klipp fra det første innlegget i bloggen om ”Helse-Hilde” som eksempel: ”Legen min sendte meg til Rheumatologen, som sendte meg tilbake til fastlegen. Magesmerter, svimmelhet,utmattelse,angst,kvalme,muskelkramper, influensasymptomer og mer ble hverdagen. Jeg ble innlagt på sykehuset i to uker for testing , og sendt hjem med oppfordring om å få en psykriatisk evaluering. ”Hva i alle dager?” Sykehuset fant altså tydeligvis ingen fysiske årsaker til disse plagene hennes. Dermed er det kanskje ikke så merkverdig at hun kunne helbrede seg selv fra dem heller. Formodentlig vil hva som helst av humbug kunne kurere symptomer som ikke har fysiske årsaker. Placeboeffekten er bevist, i motsetning til mye av det Helse-Hilde anbefaler.
Du spør om ikke jeg vet at over halvparten av alle nordmenn har forsøkt alternativ medisin. Jo da, det stemmer sikkert. Jeg har til og med prøvd selv. Både diverse kosttilskudd mot forkjølelse og et par man skulle gå ned i vekt av. Ingenting av det jeg forsøkte hadde noen som helst effekt. Jeg har også fått hjelp av en Osteopat med ryggplager legen ikke kunne gjøre noe med, men jeg går ikke ut og anbefaler folk med vondt i ryggen om ikke å gå til lege av den grunn.
Jeg avslutter med det første spørsmålet ditt, om mine generaliseringer over de selvutvikla damene. Hovedpoenget i min satiriske tekst var å ta opp det jeg mener er en ukultur. Du spør hva jeg bygger påstandene mine på. Tja, dette er et subjektivt syn, ”min sannhet” kan du si, for igjen å bruke deres språk. Dersom det kommer en empirisk studie som viser at hangen til å henfalle til selvhøytidelighet, egosentrering, selvdiagnostisering, helbredelse via diverse humbug og elsk deg selv bøker, er like utbredt i andre lag av befolkningen, som dem jeg tok opp, skal jeg være den første til å beklage. Inntil videre er dette ”min sannhet”, fra ”det stedet jeg oppholder meg”, i virkelighetens verden.
I likhet med mange andre selvutvikla, ser jeg at du liker å snakke i bilder Koll. Jeg skal forsøke å svare på samme språk. Du skriver at du har vært på ”en indre reise” i 25 år. Selv har jeg nok fokus på ” å være hjemme”. Jeg tror derfor vi får ta forbehold om at du kan ha ”reist for langt bort” til at vi to egentlig kan ”møtes”.
For å svare på hvor jeg hentet inspirasjon til den delen som handlet om selvdiagnostisering, med påfølgende egenhelbreding av symptomer, vil jeg bruke et nytt klipp fra det første innlegget i bloggen om ”Helse-Hilde” som eksempel: ”Legen min sendte meg til Rheumatologen, som sendte meg tilbake til fastlegen. Magesmerter, svimmelhet,utmattelse,angst,kvalme,muskelkramper, influensasymptomer og mer ble hverdagen. Jeg ble innlagt på sykehuset i to uker for testing , og sendt hjem med oppfordring om å få en psykriatisk evaluering. ”Hva i alle dager?” Sykehuset fant altså tydeligvis ingen fysiske årsaker til disse plagene hennes. Dermed er det kanskje ikke så merkverdig at hun kunne helbrede seg selv fra dem heller. Formodentlig vil hva som helst av humbug kunne kurere symptomer som ikke har fysiske årsaker. Placeboeffekten er bevist, i motsetning til mye av det Helse-Hilde anbefaler.
Du spør om ikke jeg vet at over halvparten av alle nordmenn har forsøkt alternativ medisin. Jo da, det stemmer sikkert. Jeg har til og med prøvd selv. Både diverse kosttilskudd mot forkjølelse og et par man skulle gå ned i vekt av. Ingenting av det jeg forsøkte hadde noen som helst effekt. Jeg har også fått hjelp av en Osteopat med ryggplager legen ikke kunne gjøre noe med, men jeg går ikke ut og anbefaler folk med vondt i ryggen om ikke å gå til lege av den grunn.
Jeg avslutter med det første spørsmålet ditt, om mine generaliseringer over de selvutvikla damene. Hovedpoenget i min satiriske tekst var å ta opp det jeg mener er en ukultur. Du spør hva jeg bygger påstandene mine på. Tja, dette er et subjektivt syn, ”min sannhet” kan du si, for igjen å bruke deres språk. Dersom det kommer en empirisk studie som viser at hangen til å henfalle til selvhøytidelighet, egosentrering, selvdiagnostisering, helbredelse via diverse humbug og elsk deg selv bøker, er like utbredt i andre lag av befolkningen, som dem jeg tok opp, skal jeg være den første til å beklage. Inntil videre er dette ”min sannhet”, fra ”det stedet jeg oppholder meg”, i virkelighetens verden.
”Brød og Sirkus”!
Tidligere publisert i Moss Avis.
av Tonje Olsen den 21. oktober 2010 kl. 14:28
Kongehuset er utrydningstruet. Det har mistet nesten alle sine opplagte funksjoner, så hva skal vi egentlig med det? Det eneste som kan redde kongehuset, er om Mærtha og Ari blir vårt neste kongepar! Ja, du stusser kanskje nå. Lysfontenen Mærtha med sin Rosenterapi, og sin engleskole. Hun som snakker med de døde, nå lærer hun visst også å snakke med helt vanlig vann. Den løse kanonen Ari; en dekadent ridder, drikkfeldig, ”Trist som faen” og fullstendig uforutsigbar. Skulle de kunne redde noe som helst? Burde ikke heller noen forsøke å redde dem fra seg selv?
Svaret er at når all konstitusjonell makt er borte, blir kongehuset redusert til ”tant og fjas” vi holder oss med, fordi vi har råd til det. Kongehuset har blitt underholdning, og hvem i kongehuset skulle vel ha større underholdningsverdi, enn nettopp herr og fru Behn?
Kong Harald blir for traust. Dronning Sonja for besteborgelig. Haakon og Mette-Marit for politisk korrekte og kjedelige, ikke mye utagerende festing lenger der i gården. Mærtha og Ari derimot, dem kan vi regne med. Det blir aldri en kjedelig dag igjen, om vi får dem til regenter, med på kjøpet får vi alternativbransjens festfyrverkerier, mamma og pappa Behn.
”Har ikke folket brød, kan de vel spise kake” skal den franske dronning Marie Antoinette ha sagt. Jo takk, vi har mer enn nok brød. Vi vil ha kake. Gi oss sirkus Behn! Jeg er overbevist om at de vil gi oss en forestilling fullstendig ute av denne verden.
Gretne, gamle gubber, jammen og et levende Son sentrum!
Tidligere publisert i Moss Avis.
av Tonje Olsen den 11. juni 2010 kl. 09:05
av Tonje Olsen den 11. juni 2010 kl. 09:05
I år har vi Soninger gledet oss over et fantastisk tilskudd på kulturfronten, jammen på Brygga. Son er kjent for sine mange kunstnere, men at vi har så mange dyktige musikere her, ante jeg virkelig ikke.
Det har blitt magiske øyeblikk; jazz, blues, pop, rock, et band med 20 åringer fra Drammen spilte Jokke covere så temperaturen steg til himmels. Enda har jeg ikke nevnt initiativtagerne, de lokale bandene. Dyktige musikere hele gjengen. Arvid spiller munnspill på bordene, Vegard og Odd Gunnar følger hvem som helst på gitar, Andre` på trommer kan få matche, Kai synger Stones på høyde med Jagger, mange flere burde vært nevnt. Gutta har vært rause nok til å løfte fram spillende ungdom fra Son og omegn. Unge rapere og musikere har fått innlede. Alle aldre har vært representert, blant musikere og publikum. Stort sett er det smekkfullt av folk fra 20- 70 år, soninger og andre, synger og danser, forent i glede over kvalitetsmusikk og god stemning. Vi har kost vettet av oss, til disse gamle gretne, gubbene dukket opp.
Et par (et par=2) enkelt klager fra gretne, gamle gubber i havneblokka. Jeg vet selvsagt ikke om disse to egentlig er gretne, gamle gubber. Kanskje er de ikke gamle, kanskje er de ikke engang gubber, men de høres ut som gretne, gamle gubber, så jeg omtaler dem som det. Mange i Son var ikke fornøyd med at kommunen solgte kaia vår, og tillot bygget et monstrum av en blokk, men nå står den der, og jeg har forståelse for alle som har ønsket å kjøpe seg leilighet med Sons flotteste utsikt. Jeg kjenner mange av dem, Soninger, innflyttere, gamle venner fra Hølen, min egen svigermor stortrives i blokka. Jeg har spurt dem om de plages av støy fra jammen. Svaret jeg får er at de hører musikken, men det er sånt man må regne med i en sentrumsleilighet 50 m. Fra en pub som ”alltid” har ligget der. Det gleder meg at styret i blokka avslo å stille seg bak de gretne, gamle gubbenes klage. Mange er dessuten fast publikum på jammen, og forstår hvor viktig et levedyktig og pulserende Son sentrum er.
Det har ikke dere gretne, gamle gubber forstått, dere vil ha ro. Jeg forestiller meg at dere har bodd i villa, passet på at ingen har tråkka på plenen, at ingen unger har rappa epler fra trærne og ingen ungdommer har rusa motoren forbi deres hus nattestid. Konger i deres eget lille rike. Dere tenkte at tiden var inne for å nyte Sons flotteste utsikt fra en veranda på havna, med måkeskrik, tøffende snekker og bølgeskvulp. Også blei det ikke helt sånn. Det viste seg at sentrum også er støyende drosjekøer, båtgjester som fester, folk som ler og bråker på vei hjem og et populært utested som av og til har konserter med høyt lydnivå. Hva kan de gamle, gretne gubbene gjøre? De kan gjøre som dere to, klage og utrolig nok oppnå å ødelegge for jammen som så mange har glede av. For jammen som lever av dørpenger er det fatalt å avslutte 23 00. Det er da folk kommer. Kunne gretne, gamle gubber gjort noe annet?
Ja, de kunne invitert venner på besøk de Lørdagene, kost seg med mat, vin og godt selskap på verandaen, akkompagnert av jammens slagere og det aldeles gratis.
De kunne kanskje reist bort disse kveldene.
De kunne tatt turen innom apoteket og kjøpt sov i ro.
De kunne tenkt grundig igjennom om det å bo midt i sentrum egentlig er for dem.
Hvis de er skikkelig gamle og gretne er tiden kanskje inne for å sette seg på venteliste til leilighet i fredelige omgivelser på Stenløkka bo og service senter.
Det beste gretne, gamle gubber kan gjøre er å gå seg en tur i Son sentrum. Legg merke til lokalene der det før var butikker, hvor det nå er tomt eller kontorer. Kanskje husker dere noen av dem. klesbutikker, interiørbutikker, lekebutikker, restauranter osv. Kom og måtte gi tapt etter kort tid. Jeg hadde en brukthandel der, og vet derfor hvor tøft det er å være næringsdrivende i Son. Vil vi ha et levende sentrum må soningene ofre noe. Først og fremst være villige til å legge igjen pengene våre der. Vi må bruke apoteket, optikeren, frisørene, butikkene, osv. Selv om det er mer lettvint å dra på et kjøpesenter. Hvis ikke vil de forsvinne. Vi må støtte opp om kulturen på utestedene, selv om det innebærer å ofre kveldsroen for enkelte et par kvelder i måneden. Ellers kan utestedene forsvinne, det kan jo tenkes at selv gamle, gretne gubber synes det er ålreit å ta seg en utepils i blant. Hvis dere ser verdien av et levedyktig og variert sentrum, er det ingen skam å snu. Trekk klagen, si dere har kommet på bedre tanker. Jeg bodde før på et byggefelt, fikk vi ikke sove fordi det var fest i nabolaget, løste vi det med å bli med på festen istedet. Bli med på festen dere også; kanskje jam-gutta slipper dere gratis inn til gjengjeld for storsinnet. La oss samles om et levende sentrum, vis toleranse selv når det krever noen personlige ofringer. Ha en god sommer i Son. ”Let the music play on”!
Tonje Olsen, Soning.
Det har blitt magiske øyeblikk; jazz, blues, pop, rock, et band med 20 åringer fra Drammen spilte Jokke covere så temperaturen steg til himmels. Enda har jeg ikke nevnt initiativtagerne, de lokale bandene. Dyktige musikere hele gjengen. Arvid spiller munnspill på bordene, Vegard og Odd Gunnar følger hvem som helst på gitar, Andre` på trommer kan få matche, Kai synger Stones på høyde med Jagger, mange flere burde vært nevnt. Gutta har vært rause nok til å løfte fram spillende ungdom fra Son og omegn. Unge rapere og musikere har fått innlede. Alle aldre har vært representert, blant musikere og publikum. Stort sett er det smekkfullt av folk fra 20- 70 år, soninger og andre, synger og danser, forent i glede over kvalitetsmusikk og god stemning. Vi har kost vettet av oss, til disse gamle gretne, gubbene dukket opp.
Et par (et par=2) enkelt klager fra gretne, gamle gubber i havneblokka. Jeg vet selvsagt ikke om disse to egentlig er gretne, gamle gubber. Kanskje er de ikke gamle, kanskje er de ikke engang gubber, men de høres ut som gretne, gamle gubber, så jeg omtaler dem som det. Mange i Son var ikke fornøyd med at kommunen solgte kaia vår, og tillot bygget et monstrum av en blokk, men nå står den der, og jeg har forståelse for alle som har ønsket å kjøpe seg leilighet med Sons flotteste utsikt. Jeg kjenner mange av dem, Soninger, innflyttere, gamle venner fra Hølen, min egen svigermor stortrives i blokka. Jeg har spurt dem om de plages av støy fra jammen. Svaret jeg får er at de hører musikken, men det er sånt man må regne med i en sentrumsleilighet 50 m. Fra en pub som ”alltid” har ligget der. Det gleder meg at styret i blokka avslo å stille seg bak de gretne, gamle gubbenes klage. Mange er dessuten fast publikum på jammen, og forstår hvor viktig et levedyktig og pulserende Son sentrum er.
Det har ikke dere gretne, gamle gubber forstått, dere vil ha ro. Jeg forestiller meg at dere har bodd i villa, passet på at ingen har tråkka på plenen, at ingen unger har rappa epler fra trærne og ingen ungdommer har rusa motoren forbi deres hus nattestid. Konger i deres eget lille rike. Dere tenkte at tiden var inne for å nyte Sons flotteste utsikt fra en veranda på havna, med måkeskrik, tøffende snekker og bølgeskvulp. Også blei det ikke helt sånn. Det viste seg at sentrum også er støyende drosjekøer, båtgjester som fester, folk som ler og bråker på vei hjem og et populært utested som av og til har konserter med høyt lydnivå. Hva kan de gamle, gretne gubbene gjøre? De kan gjøre som dere to, klage og utrolig nok oppnå å ødelegge for jammen som så mange har glede av. For jammen som lever av dørpenger er det fatalt å avslutte 23 00. Det er da folk kommer. Kunne gretne, gamle gubber gjort noe annet?
Ja, de kunne invitert venner på besøk de Lørdagene, kost seg med mat, vin og godt selskap på verandaen, akkompagnert av jammens slagere og det aldeles gratis.
De kunne kanskje reist bort disse kveldene.
De kunne tatt turen innom apoteket og kjøpt sov i ro.
De kunne tenkt grundig igjennom om det å bo midt i sentrum egentlig er for dem.
Hvis de er skikkelig gamle og gretne er tiden kanskje inne for å sette seg på venteliste til leilighet i fredelige omgivelser på Stenløkka bo og service senter.
Det beste gretne, gamle gubber kan gjøre er å gå seg en tur i Son sentrum. Legg merke til lokalene der det før var butikker, hvor det nå er tomt eller kontorer. Kanskje husker dere noen av dem. klesbutikker, interiørbutikker, lekebutikker, restauranter osv. Kom og måtte gi tapt etter kort tid. Jeg hadde en brukthandel der, og vet derfor hvor tøft det er å være næringsdrivende i Son. Vil vi ha et levende sentrum må soningene ofre noe. Først og fremst være villige til å legge igjen pengene våre der. Vi må bruke apoteket, optikeren, frisørene, butikkene, osv. Selv om det er mer lettvint å dra på et kjøpesenter. Hvis ikke vil de forsvinne. Vi må støtte opp om kulturen på utestedene, selv om det innebærer å ofre kveldsroen for enkelte et par kvelder i måneden. Ellers kan utestedene forsvinne, det kan jo tenkes at selv gamle, gretne gubber synes det er ålreit å ta seg en utepils i blant. Hvis dere ser verdien av et levedyktig og variert sentrum, er det ingen skam å snu. Trekk klagen, si dere har kommet på bedre tanker. Jeg bodde før på et byggefelt, fikk vi ikke sove fordi det var fest i nabolaget, løste vi det med å bli med på festen istedet. Bli med på festen dere også; kanskje jam-gutta slipper dere gratis inn til gjengjeld for storsinnet. La oss samles om et levende sentrum, vis toleranse selv når det krever noen personlige ofringer. Ha en god sommer i Son. ”Let the music play on”!
Tonje Olsen, Soning.
Er du redd for muslimer?
av Tonje Olsen den 20. februar 2010 kl. 20:31
Debatten raser i Norge. Islamisme, anti-islamisme, ekstrem- islamister, snikislamisering, fundamentalisme, karikaturer, krenkelser, ytringsfrihet. Oppsummert har alle begrepene en ting felles, de dreier seg i denne sammenheng på en eller annen måte om muslimer.
Mange har uttalt seg. John Olav Egeland, Kadafi Zaman, Hadia Tajik, Audun Lysbakken, Kim Friele, Kåre Willoch, Mohyeldeen Mohammad, Tina Shagufta Kornmo, Siv Jensen, Abid Q. Raja, Marte Michelet, Jonas Gahr Støre, Nina Witoszek, Hanne Skartveit og Aslak Nore, for å nevne noen av dem jeg har fått med meg i debatten. I tillegg har jeg deltatt i utallige nettdebatter med enda flere meningsytrere.
Motivene for deltakelsen i debatten kan variere. Noen er bekymret, noen føler seg krenket, noen forventes å uttale seg, noen skriver til et bestemt publikum, noen skriver fordi de er muslimer, noen benytter anledningen til å posisjonere seg politisk, noen har noe å promotere, noen sprer fremmedfrykt og noen virker mest opptatt av å briljere med sin kunnskap ovenfor likesinnede. Alle er forhåpentligvis involvert i debatten fordi de er opptatt samfunnet, det norske flerkulturelle samfunnet.
Selv påberoper jeg meg kun å tilhøre sistnevnte kategori. Jeg er ikke intellektuell, ikke akademiker, ikke politisk aktiv, er ikke journalist, muslim, homofil, religions forsker, har ikke statistikker å vise til, eller spesielt god greie på det jeg snakker om. Jeg har ikke engang muslimsk kjæreste, overraskende ofte blir man nemlig stilt det spørsmålet når man viser engasjement i muslim- debatten uten å tilhøre noen av de åpenbare nevnte kategoriene.
Så hvorfor innbiller jeg meg at jeg har noe å bidra med til debatten?
Fordi jeg tilhører majoriteten i befolkningen. Samfunnsborgerne som ikke besitter spesialkunnskap om temaet. Det er oss det er flest av og derfor er det viktig at også vi engasjerer oss, tenker igjennom holdningene våre, hvilke signaler vi sender ut til våre medmennesker og hvordan det føles å være muslim i Norge som konsekvens av dette.
Jeg forholder meg til muslimer så å si hver dag. jeg pendler med NSB sammen med mange flerkulturelle. Selv om jeg snart er 40 år, går jeg på en videregående skole, på voksenopplæring, sammen med 1200 elever, hvorav mange er flerkulturelle. I min klasse er ca 20 % muslimer.
Jeg observerer alle disse ungdommene på skolen min, med alle slags hudfarger, religioner og legninger, som bråker, kysser, tøffer seg, klemmer, leser lekser, pleier kjærlighetsforhold og vennskap. Det som slår meg er hvor like de er og hvor ulike de er oss som ikke er ungdommer. Noen jenter dekker til håret sitt på forskjellige måter, men de er ikke mange og for å si det sånn, står ikke alltid resten av antrekket i forhold til tildekkingen øverst. Det er altså ikke lett å se eller for den saks skyld høre hvem av dem som er muslimer. Og det spørs nok om ikke foreldregenerasjonen deres har måttet svelge mange kulturelle kameler, som foreldre vanligvis må når barna deres vokser til å bli selvstendige ungdommer med egne krav til selvbestemmelsesrett. Selvfølgelig preges muslimske ungdommer av det demokratiske samfunnet de vokser opp i med alt det innebærer av rettigheter, på samme måte som etnisk norske ungdommer preges av det. Hvordan vil det prege den oppvoksende muslimske generasjonen hvis de føler seg uvelkomne og stigmatiserte på grunn av den religionen de har?
Tenk på en butikk som møter kundene med skilt om at butikken er overvåket, vesker skal ikke tas med inn i butikken, eller eventuelt vises fram på oppfordring og alle butikktyverier vil bli anmeldt. Det kan være at tyvaktige personer vil føle det lett å stjele i denne butikken hvor ingen i utgangspunktet får tillit.
Tenk deg så en annen butikk hvor du møtes med et skilt hvor det står ”tilbake om 5 minutter, men gå bare inn å se deg rundt så lenge”. Selv for tyvaktige mennesker vil det være mye vanskeligere å stjele fra denne butikken fordi man i så fall må bryte en tillit man blir gitt.
Dette vet jeg fordi jeg hadde en sånn butikk i fem år, uten å være plaget av stjeling, så kan man selvfølgelig si at det bare gjenspeiler at jeg ikke bor i en storby, men det er da heller ikke poenget med historien.
Poenget mitt er hva det gjør med oss om vi ikke blir møtt med tillit. Vi må møte ethvert menneske med samme tillit og forventninger, holde hvert enkelt menneske ansvarlig for sine handlinger og fraskrive det ansvaret for andres handlinger.
Vi kan nesten ikke gjøre noe verre mot ungdommer, muslimer, mennesker generelt, enn ikke å forvente noe av dem.
Er du redd for muslimer? Tenk igjennom holdningene dine, signalene du sender ut og at du påvirker omgivelsene dine med dem. vi er majoriteten av befolkningen og derfor er det hva vi gjør som vil bety mest i lengden.
Jeg er ikke redd for muslimer, men jeg er redd for hvordan en hel generasjon unge muslimer vil påvirkes hvis de føler seg mistenkeliggjort og ikke blir behandlet som de likeverdige samfunnsborgerne de faktisk er. Selv ville jeg ikke blomstret under forhold hvor ingen hadde forventninger til meg.
Mange har uttalt seg. John Olav Egeland, Kadafi Zaman, Hadia Tajik, Audun Lysbakken, Kim Friele, Kåre Willoch, Mohyeldeen Mohammad, Tina Shagufta Kornmo, Siv Jensen, Abid Q. Raja, Marte Michelet, Jonas Gahr Støre, Nina Witoszek, Hanne Skartveit og Aslak Nore, for å nevne noen av dem jeg har fått med meg i debatten. I tillegg har jeg deltatt i utallige nettdebatter med enda flere meningsytrere.
Motivene for deltakelsen i debatten kan variere. Noen er bekymret, noen føler seg krenket, noen forventes å uttale seg, noen skriver til et bestemt publikum, noen skriver fordi de er muslimer, noen benytter anledningen til å posisjonere seg politisk, noen har noe å promotere, noen sprer fremmedfrykt og noen virker mest opptatt av å briljere med sin kunnskap ovenfor likesinnede. Alle er forhåpentligvis involvert i debatten fordi de er opptatt samfunnet, det norske flerkulturelle samfunnet.
Selv påberoper jeg meg kun å tilhøre sistnevnte kategori. Jeg er ikke intellektuell, ikke akademiker, ikke politisk aktiv, er ikke journalist, muslim, homofil, religions forsker, har ikke statistikker å vise til, eller spesielt god greie på det jeg snakker om. Jeg har ikke engang muslimsk kjæreste, overraskende ofte blir man nemlig stilt det spørsmålet når man viser engasjement i muslim- debatten uten å tilhøre noen av de åpenbare nevnte kategoriene.
Så hvorfor innbiller jeg meg at jeg har noe å bidra med til debatten?
Fordi jeg tilhører majoriteten i befolkningen. Samfunnsborgerne som ikke besitter spesialkunnskap om temaet. Det er oss det er flest av og derfor er det viktig at også vi engasjerer oss, tenker igjennom holdningene våre, hvilke signaler vi sender ut til våre medmennesker og hvordan det føles å være muslim i Norge som konsekvens av dette.
Jeg forholder meg til muslimer så å si hver dag. jeg pendler med NSB sammen med mange flerkulturelle. Selv om jeg snart er 40 år, går jeg på en videregående skole, på voksenopplæring, sammen med 1200 elever, hvorav mange er flerkulturelle. I min klasse er ca 20 % muslimer.
Jeg observerer alle disse ungdommene på skolen min, med alle slags hudfarger, religioner og legninger, som bråker, kysser, tøffer seg, klemmer, leser lekser, pleier kjærlighetsforhold og vennskap. Det som slår meg er hvor like de er og hvor ulike de er oss som ikke er ungdommer. Noen jenter dekker til håret sitt på forskjellige måter, men de er ikke mange og for å si det sånn, står ikke alltid resten av antrekket i forhold til tildekkingen øverst. Det er altså ikke lett å se eller for den saks skyld høre hvem av dem som er muslimer. Og det spørs nok om ikke foreldregenerasjonen deres har måttet svelge mange kulturelle kameler, som foreldre vanligvis må når barna deres vokser til å bli selvstendige ungdommer med egne krav til selvbestemmelsesrett. Selvfølgelig preges muslimske ungdommer av det demokratiske samfunnet de vokser opp i med alt det innebærer av rettigheter, på samme måte som etnisk norske ungdommer preges av det. Hvordan vil det prege den oppvoksende muslimske generasjonen hvis de føler seg uvelkomne og stigmatiserte på grunn av den religionen de har?
Tenk på en butikk som møter kundene med skilt om at butikken er overvåket, vesker skal ikke tas med inn i butikken, eller eventuelt vises fram på oppfordring og alle butikktyverier vil bli anmeldt. Det kan være at tyvaktige personer vil føle det lett å stjele i denne butikken hvor ingen i utgangspunktet får tillit.
Tenk deg så en annen butikk hvor du møtes med et skilt hvor det står ”tilbake om 5 minutter, men gå bare inn å se deg rundt så lenge”. Selv for tyvaktige mennesker vil det være mye vanskeligere å stjele fra denne butikken fordi man i så fall må bryte en tillit man blir gitt.
Dette vet jeg fordi jeg hadde en sånn butikk i fem år, uten å være plaget av stjeling, så kan man selvfølgelig si at det bare gjenspeiler at jeg ikke bor i en storby, men det er da heller ikke poenget med historien.
Poenget mitt er hva det gjør med oss om vi ikke blir møtt med tillit. Vi må møte ethvert menneske med samme tillit og forventninger, holde hvert enkelt menneske ansvarlig for sine handlinger og fraskrive det ansvaret for andres handlinger.
Vi kan nesten ikke gjøre noe verre mot ungdommer, muslimer, mennesker generelt, enn ikke å forvente noe av dem.
Er du redd for muslimer? Tenk igjennom holdningene dine, signalene du sender ut og at du påvirker omgivelsene dine med dem. vi er majoriteten av befolkningen og derfor er det hva vi gjør som vil bety mest i lengden.
Jeg er ikke redd for muslimer, men jeg er redd for hvordan en hel generasjon unge muslimer vil påvirkes hvis de føler seg mistenkeliggjort og ikke blir behandlet som de likeverdige samfunnsborgerne de faktisk er. Selv ville jeg ikke blomstret under forhold hvor ingen hadde forventninger til meg.
" O JUL MED DIN GLEDE"...
av Tonje Olsen den 29. oktober 2009 kl. 20:41
Så er den her snart igjen, den salige tia på året da dobbeltarbeidende karrierekvinner med helårskort på helsestudio og aupair fra Filipinene, skal bevise for omgivelsene at de også er super-mammaer til tre, eller gjerne fire unger. Dette innebærer "Hjemmelaget-jul", fra julekort til riskrem og minst to slag mer enn deres hjemmeværende mødre bakte. Så gjør vi så osv.
"DET LYSER I STILLE GRENDER"...
Og det til langt på natt. Det er supermammaene som sitter og banner over fire sett material-julekalendere fra Panduro.De så lekre ut i katalogen, bare så synd at det viser seg å ta omtrent to uker å montere hver av dem, sånn at to av unga neppe får kalenderne sine før godt utpå nyåret. Det var lettere før, deres egne hjemmeværende mødre som ikke trengte å bevise så mye,kunne nøye seg med å stikke noen masseproduserte sjokolade-kalendere til 20 kr. Stykket ned i handlekurven og alle var fornøyd med det.
"HER KOMMER DINE ARME SMÅ"...
Og de slipper selvsagt heller ikke unna. Små kropper, utslitte etter 10 timer i barnehagen og påfølgende krangel med mor i butikken(aupairen har reist på juleferie til Filipinene) for å få pølser til middag for tredje dag på rad. Stemningen er fortsatt muggen, men nå er det ingen bønn. Det skal bakes pepperkaker, og mor skal forevige idyllen til årets skrytebilde-julekort. Tre motvillige unger påsettes nyinnkjøpte jule-forklær og nisseluer, så danderes de blant pepperkakedeig,mel og kjevler. Mor svelger hardt og prøver å skjule skuffelsen over fjerdemann, som saboterer motivet med å blånekte å ta på seg ett teit juleforkle, istedet for spiderman-genseren. Alle baker pliktskyldigst en stjerne og en gris hver, så mor kan sette trekvart brett med pepperkaker i ovnen og bake de neste tjue brettene selv. Endelig er unga fri og kan returnere til playstation og prinsessefilm.
"DU GRØNNE GLITRENDE TRE"...
Nå er det far som skal til pers, for juletreet må selvfølgelig være selvhogd. Med nyinnkjøpt øks,sag og biltakgrind til 1499 kr. Skyfles han ut i skogen med de arme furtne små på slep. Etter tre timers jakt på det perfekte treet, som selvfølgelig bare selges til 299 kr. På Plantasjen og kalde, våte unger som sutrer, gir far opp. Han hogger ned den minst pjuskete busken han finner og returnerer til mor, som igjen må svelge hardt.
"JEG ER SÅ GLAD HVER JULEKVELD"...
Så er det endelig tid for finalen. Mor skal briljere på kjøkkenet. Hun gyver løs på ribba med dødsforakt, men merkelig nok vil den svoren ikke bli sprø, til tross for all hennes erfaring med svine-relaterte produkter som ostepanetter og nevnte pølser. Mandel til riskremen hadde hun glemt å kjøpe og det ble kanskje ikke helt det samme med en valnøtt. Resten av kvelden forsvinner i en fei av gavepapir og akevitt. Mor forsøker å spørre om "ikke alle koser seg veldig nå", men ingen hører henne gjennom larmen av nyerværvede batteri-julegaver.
Midt i det hele står busken til far. Den har ikke så mange nåler igjen, men fargeglade hjemmelagede glanspapirlenker, som lyser opp i mors minimalistiske,hvite interiør. Og det er jo tross alt det viktigste, julen ble hjemmelaget.
"O HELGA NATT"...
Endelig er det over og en sliten mor kan gå til sengs og drømme om at selv om jula varer helt til påske, kommer Påskemorgen og slukker sorgen...
"DET LYSER I STILLE GRENDER"...
Og det til langt på natt. Det er supermammaene som sitter og banner over fire sett material-julekalendere fra Panduro.De så lekre ut i katalogen, bare så synd at det viser seg å ta omtrent to uker å montere hver av dem, sånn at to av unga neppe får kalenderne sine før godt utpå nyåret. Det var lettere før, deres egne hjemmeværende mødre som ikke trengte å bevise så mye,kunne nøye seg med å stikke noen masseproduserte sjokolade-kalendere til 20 kr. Stykket ned i handlekurven og alle var fornøyd med det.
"HER KOMMER DINE ARME SMÅ"...
Og de slipper selvsagt heller ikke unna. Små kropper, utslitte etter 10 timer i barnehagen og påfølgende krangel med mor i butikken(aupairen har reist på juleferie til Filipinene) for å få pølser til middag for tredje dag på rad. Stemningen er fortsatt muggen, men nå er det ingen bønn. Det skal bakes pepperkaker, og mor skal forevige idyllen til årets skrytebilde-julekort. Tre motvillige unger påsettes nyinnkjøpte jule-forklær og nisseluer, så danderes de blant pepperkakedeig,mel og kjevler. Mor svelger hardt og prøver å skjule skuffelsen over fjerdemann, som saboterer motivet med å blånekte å ta på seg ett teit juleforkle, istedet for spiderman-genseren. Alle baker pliktskyldigst en stjerne og en gris hver, så mor kan sette trekvart brett med pepperkaker i ovnen og bake de neste tjue brettene selv. Endelig er unga fri og kan returnere til playstation og prinsessefilm.
"DU GRØNNE GLITRENDE TRE"...
Nå er det far som skal til pers, for juletreet må selvfølgelig være selvhogd. Med nyinnkjøpt øks,sag og biltakgrind til 1499 kr. Skyfles han ut i skogen med de arme furtne små på slep. Etter tre timers jakt på det perfekte treet, som selvfølgelig bare selges til 299 kr. På Plantasjen og kalde, våte unger som sutrer, gir far opp. Han hogger ned den minst pjuskete busken han finner og returnerer til mor, som igjen må svelge hardt.
"JEG ER SÅ GLAD HVER JULEKVELD"...
Så er det endelig tid for finalen. Mor skal briljere på kjøkkenet. Hun gyver løs på ribba med dødsforakt, men merkelig nok vil den svoren ikke bli sprø, til tross for all hennes erfaring med svine-relaterte produkter som ostepanetter og nevnte pølser. Mandel til riskremen hadde hun glemt å kjøpe og det ble kanskje ikke helt det samme med en valnøtt. Resten av kvelden forsvinner i en fei av gavepapir og akevitt. Mor forsøker å spørre om "ikke alle koser seg veldig nå", men ingen hører henne gjennom larmen av nyerværvede batteri-julegaver.
Midt i det hele står busken til far. Den har ikke så mange nåler igjen, men fargeglade hjemmelagede glanspapirlenker, som lyser opp i mors minimalistiske,hvite interiør. Og det er jo tross alt det viktigste, julen ble hjemmelaget.
"O HELGA NATT"...
Endelig er det over og en sliten mor kan gå til sengs og drømme om at selv om jula varer helt til påske, kommer Påskemorgen og slukker sorgen...
Abonner på:
Innlegg (Atom)