av Tonje Olsen den 20. februar 2010 kl. 20:31
Debatten raser i Norge. Islamisme, anti-islamisme, ekstrem- islamister, snikislamisering, fundamentalisme, karikaturer, krenkelser, ytringsfrihet. Oppsummert har alle begrepene en ting felles, de dreier seg i denne sammenheng på en eller annen måte om muslimer.
Mange har uttalt seg. John Olav Egeland, Kadafi Zaman, Hadia Tajik, Audun Lysbakken, Kim Friele, Kåre Willoch, Mohyeldeen Mohammad, Tina Shagufta Kornmo, Siv Jensen, Abid Q. Raja, Marte Michelet, Jonas Gahr Støre, Nina Witoszek, Hanne Skartveit og Aslak Nore, for å nevne noen av dem jeg har fått med meg i debatten. I tillegg har jeg deltatt i utallige nettdebatter med enda flere meningsytrere.
Motivene for deltakelsen i debatten kan variere. Noen er bekymret, noen føler seg krenket, noen forventes å uttale seg, noen skriver til et bestemt publikum, noen skriver fordi de er muslimer, noen benytter anledningen til å posisjonere seg politisk, noen har noe å promotere, noen sprer fremmedfrykt og noen virker mest opptatt av å briljere med sin kunnskap ovenfor likesinnede. Alle er forhåpentligvis involvert i debatten fordi de er opptatt samfunnet, det norske flerkulturelle samfunnet.
Selv påberoper jeg meg kun å tilhøre sistnevnte kategori. Jeg er ikke intellektuell, ikke akademiker, ikke politisk aktiv, er ikke journalist, muslim, homofil, religions forsker, har ikke statistikker å vise til, eller spesielt god greie på det jeg snakker om. Jeg har ikke engang muslimsk kjæreste, overraskende ofte blir man nemlig stilt det spørsmålet når man viser engasjement i muslim- debatten uten å tilhøre noen av de åpenbare nevnte kategoriene.
Så hvorfor innbiller jeg meg at jeg har noe å bidra med til debatten?
Fordi jeg tilhører majoriteten i befolkningen. Samfunnsborgerne som ikke besitter spesialkunnskap om temaet. Det er oss det er flest av og derfor er det viktig at også vi engasjerer oss, tenker igjennom holdningene våre, hvilke signaler vi sender ut til våre medmennesker og hvordan det føles å være muslim i Norge som konsekvens av dette.
Jeg forholder meg til muslimer så å si hver dag. jeg pendler med NSB sammen med mange flerkulturelle. Selv om jeg snart er 40 år, går jeg på en videregående skole, på voksenopplæring, sammen med 1200 elever, hvorav mange er flerkulturelle. I min klasse er ca 20 % muslimer.
Jeg observerer alle disse ungdommene på skolen min, med alle slags hudfarger, religioner og legninger, som bråker, kysser, tøffer seg, klemmer, leser lekser, pleier kjærlighetsforhold og vennskap. Det som slår meg er hvor like de er og hvor ulike de er oss som ikke er ungdommer. Noen jenter dekker til håret sitt på forskjellige måter, men de er ikke mange og for å si det sånn, står ikke alltid resten av antrekket i forhold til tildekkingen øverst. Det er altså ikke lett å se eller for den saks skyld høre hvem av dem som er muslimer. Og det spørs nok om ikke foreldregenerasjonen deres har måttet svelge mange kulturelle kameler, som foreldre vanligvis må når barna deres vokser til å bli selvstendige ungdommer med egne krav til selvbestemmelsesrett. Selvfølgelig preges muslimske ungdommer av det demokratiske samfunnet de vokser opp i med alt det innebærer av rettigheter, på samme måte som etnisk norske ungdommer preges av det. Hvordan vil det prege den oppvoksende muslimske generasjonen hvis de føler seg uvelkomne og stigmatiserte på grunn av den religionen de har?
Tenk på en butikk som møter kundene med skilt om at butikken er overvåket, vesker skal ikke tas med inn i butikken, eller eventuelt vises fram på oppfordring og alle butikktyverier vil bli anmeldt. Det kan være at tyvaktige personer vil føle det lett å stjele i denne butikken hvor ingen i utgangspunktet får tillit.
Tenk deg så en annen butikk hvor du møtes med et skilt hvor det står ”tilbake om 5 minutter, men gå bare inn å se deg rundt så lenge”. Selv for tyvaktige mennesker vil det være mye vanskeligere å stjele fra denne butikken fordi man i så fall må bryte en tillit man blir gitt.
Dette vet jeg fordi jeg hadde en sånn butikk i fem år, uten å være plaget av stjeling, så kan man selvfølgelig si at det bare gjenspeiler at jeg ikke bor i en storby, men det er da heller ikke poenget med historien.
Poenget mitt er hva det gjør med oss om vi ikke blir møtt med tillit. Vi må møte ethvert menneske med samme tillit og forventninger, holde hvert enkelt menneske ansvarlig for sine handlinger og fraskrive det ansvaret for andres handlinger.
Vi kan nesten ikke gjøre noe verre mot ungdommer, muslimer, mennesker generelt, enn ikke å forvente noe av dem.
Er du redd for muslimer? Tenk igjennom holdningene dine, signalene du sender ut og at du påvirker omgivelsene dine med dem. vi er majoriteten av befolkningen og derfor er det hva vi gjør som vil bety mest i lengden.
Jeg er ikke redd for muslimer, men jeg er redd for hvordan en hel generasjon unge muslimer vil påvirkes hvis de føler seg mistenkeliggjort og ikke blir behandlet som de likeverdige samfunnsborgerne de faktisk er. Selv ville jeg ikke blomstret under forhold hvor ingen hadde forventninger til meg.
Mange har uttalt seg. John Olav Egeland, Kadafi Zaman, Hadia Tajik, Audun Lysbakken, Kim Friele, Kåre Willoch, Mohyeldeen Mohammad, Tina Shagufta Kornmo, Siv Jensen, Abid Q. Raja, Marte Michelet, Jonas Gahr Støre, Nina Witoszek, Hanne Skartveit og Aslak Nore, for å nevne noen av dem jeg har fått med meg i debatten. I tillegg har jeg deltatt i utallige nettdebatter med enda flere meningsytrere.
Motivene for deltakelsen i debatten kan variere. Noen er bekymret, noen føler seg krenket, noen forventes å uttale seg, noen skriver til et bestemt publikum, noen skriver fordi de er muslimer, noen benytter anledningen til å posisjonere seg politisk, noen har noe å promotere, noen sprer fremmedfrykt og noen virker mest opptatt av å briljere med sin kunnskap ovenfor likesinnede. Alle er forhåpentligvis involvert i debatten fordi de er opptatt samfunnet, det norske flerkulturelle samfunnet.
Selv påberoper jeg meg kun å tilhøre sistnevnte kategori. Jeg er ikke intellektuell, ikke akademiker, ikke politisk aktiv, er ikke journalist, muslim, homofil, religions forsker, har ikke statistikker å vise til, eller spesielt god greie på det jeg snakker om. Jeg har ikke engang muslimsk kjæreste, overraskende ofte blir man nemlig stilt det spørsmålet når man viser engasjement i muslim- debatten uten å tilhøre noen av de åpenbare nevnte kategoriene.
Så hvorfor innbiller jeg meg at jeg har noe å bidra med til debatten?
Fordi jeg tilhører majoriteten i befolkningen. Samfunnsborgerne som ikke besitter spesialkunnskap om temaet. Det er oss det er flest av og derfor er det viktig at også vi engasjerer oss, tenker igjennom holdningene våre, hvilke signaler vi sender ut til våre medmennesker og hvordan det føles å være muslim i Norge som konsekvens av dette.
Jeg forholder meg til muslimer så å si hver dag. jeg pendler med NSB sammen med mange flerkulturelle. Selv om jeg snart er 40 år, går jeg på en videregående skole, på voksenopplæring, sammen med 1200 elever, hvorav mange er flerkulturelle. I min klasse er ca 20 % muslimer.
Jeg observerer alle disse ungdommene på skolen min, med alle slags hudfarger, religioner og legninger, som bråker, kysser, tøffer seg, klemmer, leser lekser, pleier kjærlighetsforhold og vennskap. Det som slår meg er hvor like de er og hvor ulike de er oss som ikke er ungdommer. Noen jenter dekker til håret sitt på forskjellige måter, men de er ikke mange og for å si det sånn, står ikke alltid resten av antrekket i forhold til tildekkingen øverst. Det er altså ikke lett å se eller for den saks skyld høre hvem av dem som er muslimer. Og det spørs nok om ikke foreldregenerasjonen deres har måttet svelge mange kulturelle kameler, som foreldre vanligvis må når barna deres vokser til å bli selvstendige ungdommer med egne krav til selvbestemmelsesrett. Selvfølgelig preges muslimske ungdommer av det demokratiske samfunnet de vokser opp i med alt det innebærer av rettigheter, på samme måte som etnisk norske ungdommer preges av det. Hvordan vil det prege den oppvoksende muslimske generasjonen hvis de føler seg uvelkomne og stigmatiserte på grunn av den religionen de har?
Tenk på en butikk som møter kundene med skilt om at butikken er overvåket, vesker skal ikke tas med inn i butikken, eller eventuelt vises fram på oppfordring og alle butikktyverier vil bli anmeldt. Det kan være at tyvaktige personer vil føle det lett å stjele i denne butikken hvor ingen i utgangspunktet får tillit.
Tenk deg så en annen butikk hvor du møtes med et skilt hvor det står ”tilbake om 5 minutter, men gå bare inn å se deg rundt så lenge”. Selv for tyvaktige mennesker vil det være mye vanskeligere å stjele fra denne butikken fordi man i så fall må bryte en tillit man blir gitt.
Dette vet jeg fordi jeg hadde en sånn butikk i fem år, uten å være plaget av stjeling, så kan man selvfølgelig si at det bare gjenspeiler at jeg ikke bor i en storby, men det er da heller ikke poenget med historien.
Poenget mitt er hva det gjør med oss om vi ikke blir møtt med tillit. Vi må møte ethvert menneske med samme tillit og forventninger, holde hvert enkelt menneske ansvarlig for sine handlinger og fraskrive det ansvaret for andres handlinger.
Vi kan nesten ikke gjøre noe verre mot ungdommer, muslimer, mennesker generelt, enn ikke å forvente noe av dem.
Er du redd for muslimer? Tenk igjennom holdningene dine, signalene du sender ut og at du påvirker omgivelsene dine med dem. vi er majoriteten av befolkningen og derfor er det hva vi gjør som vil bety mest i lengden.
Jeg er ikke redd for muslimer, men jeg er redd for hvordan en hel generasjon unge muslimer vil påvirkes hvis de føler seg mistenkeliggjort og ikke blir behandlet som de likeverdige samfunnsborgerne de faktisk er. Selv ville jeg ikke blomstret under forhold hvor ingen hadde forventninger til meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar