"Forbudt å dele mat!" Nye Meninger 31.mai

 

Førsteklasse har uteskole og nå sitter de samlet rundt bålet for å grille pølser. En liten tass sitter og spiser på brødskivene sine. Mamma og pappa har glemt at de skulle ha med pølser i dag. Ved siden av ham sitter min sønn. Han har med en hel pakke pølser. Han spiser de to han orker og pakker de åtte andre ned i sekken igjen. Der skal de ligge hele dagen og kanskje bli kastet når han kommer hjem. Vil han ikke dele? Det får man jo håpe, men i denne klassen er det forbudt å dele mat med andre.
Det var klassens første foreldremøte. Det er ikke lov å dele mat, sa læreren. Da flere blant annet ikke tålte forskjellige matvarer var det visst en grei ordning. Vi fikk høre om hvor flinke barna våre var til å si ifra dersom noen allikevel dristet seg til å dele med hverandre. Ingen av foreldrene så ut til å reagere på ordningen. Jeg sa heller ingen ting, men da møtet var over satt jeg igjen med en dårlig følelse. Skulle de lære at det å dele var noe negativt, og endog sladre om noen delte?
Noe av det viktigste, kanskje det aller viktigste, jeg forsøker å lære barna mine er å dele det de har med andre. Dersom de har venner på besøk og det ikke er nok kjøttkaker, ja så deler vi kjøttkakene i to, alle får litt. Siden vi er så heldige å bo i et land hvor vi disponerer all verdens ressurser, er det alltids mulig å supplere med brødskiver så alle blir mette. Jeg forklarer barna mine at den beste måten å bli godt likt av andre mennesker er å vise gavmildhet. De skal alltid tilby seg å dele det de har med alle som er til stede.
Jeg tar opp ubehaget mitt med læreren, spør om det er mulig å finne en annen løsning enn forbud mot å dele mat. Hun diskuterer det med de andre lærerne. Resultatet blir at det fortsatt skal være forbudt. Det å dele med hverandre fører visst bare til konflikter. Hun kan jo ikke vite hvorfor barna ikke har med pølser. De kan være allergiske, eller foreldre vil kanskje ikke at de skal spise pølser. Hva om noen har med kaker, skolen har ikke lov til å forby foreldrene å sende med kaker i matpakka og ikke alle foreldre vil at barna deres skal få kaker av andre. Kaker i matpakka er vel ikke så utbredt mener jeg, og syns det høres rart ut at en skole som lov til å forby pølsedeling, ikke kan forby kaker som matpakke. Uansett kunne vi vel flytte ansvaret over på foreldrene, så det er deres ansvar å gi beskjed om det er noe barna deres ikke skal spise? Nei, det hjalp ikke, for hva om det ikke var nok pølser å dele bort til at alle kan få, og hva om noen ville dele ut ti jordbær, hvem skulle få dem? Jeg foreslo at vi heller kunne ha en regel om å spørre læreren før man delte ut, men nei. De har felles lunsjer til jul og påske, og nok av anledninger hvor barna må dele, mente hun. Jeg begynte å innse at dette med å dele er langt mer komplisert enn jeg trodde, og jeg respekterer at lærerne bestemmer dette. Jeg setter tross alt pris på at de får lov til å få en skive av noen hvis de har glemt matpakka.
At jeg allikevel ikke helt greier å legge ballen død, skyldes at jeg mener det å ha et selvfølgelig forhold til å tilby andre av sin overflod, er av så overordnet betydning at selv om delingen medfører problemer, bør vi ha vilje til å forsøke å løse dem på en annen måte enn ved forbud. Jeg er også bekymret for hva det kan gjøre med empatien vår når vi koser oss med det vi har, uten å måtte bry oss om dem som ikke har. Tilfeldigvis kjenner jeg en sosiobiolog som har dette som spesialfelt, han forklarer atmatdeling sannsynligvis er ett av de evolusjonære opphavene til samarbeid, og uegennytte hos mennesker. Det er med andre ord helt sentralt i vår sosiale omgang.” Du vet det instinktivt selv; få situasjoner er så kinkige som når en uventet gjest dukker opp og det egentlig ikke er nok av den gode maten. Den nyankomne insisterer på at han ikke er sulten, mens de andre kappes om å dele av sin porsjon.”Sikker, ikke en bit engang?” Hvert blikk mot maten blir nøye studert og analysert, man klarer ikke helt å fokusere på samtalen lenger. Deling av mat er selve opphavet til all annen deling. Er vi sikre på at vi bør gripe inn i barnas mulighet til å følge disse fantastiske og sentrale sosiale instinktene i oss?” spør biologen. Artikkelen ”The Natural History of Human Food Sharing and Cooperation” av H. Kaplan er nyttig lesning i den forbindelse, og for dem som er interessert er det lett å finne relatert forskning som peker i samme retning.
Jeg mener altså at vi bør finne andre løsninger. Er det for lite pølser kan man dele dem i to så alle får en halv, det samme kan man for så vidt gjøre med jordbærene. Alternativt kan læreren bestemme at ingen spiser hvis det ikke er nok til alle. Foreldre til barn med allergier, eller med andre hensyn må være ekstra påpasselige med at de har med seg det de trenger (det tipper jeg at de allerede er). Barna har godt av å lære seg å ta hensyn til at ikke alle kan spise alt, men har noen dødelige allergier og ikke er i stand til å ta ansvar for dette selv må man selvfølgelig sette inn større tiltak enn å overlate ansvaret til barna. Antagelig er det også hyggelig å bli tilbudt mat selv om man må takke nei, da får man i hvert fall føle andres gavmildhet, og som moren til et barn med matintoleranse sa ”selv om min datter må takke nei, vet jeg at hun ville ha glede av å dele sin mat med andre”.
Tanken på at mine barn skal sitte med god samvittighet og spise pølser sammen med noen som ikke har, byr meg rett og slett imot. Det hjelper ingen verdens ting at de i andre sammenhenger blir pålagt å dele. Det skal de instinktivt tilby seg å gjøre, alltid. Gjør de ikke det ønsker jeg at de skal føle ubehag, alltid. Jeg er overbevist om at det siste verden trenger er at vi som har mest tror at vi ikke trenger å dele. Tvert imot, vi burde dele mye mer. Derfor er det mitt inderlige håp at denne ordningen ikke sprer seg til andre skoler, selv om den er praktisk. Jeg forstår at intensjonen her er god, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og hvis vi absolutt må ha regler for matdeling foretrekker jeg denne; Det er forbudt å ikke dele!

Fri som faen, Nye Meninger 24.mai

Fri som faen

Publisert 24. mai

Takket være den norske likestillingspolitikken kan jeg jobbe like mye overtid som gubben, og tror du ikke jeg har fått lov til å beholde det overordnede ansvaret hjemme i tillegg.

Jeg setter utrolig pris på den norske likestillingspolitikken. Takket være den kan jeg jobbe like mye overtid som gubben, og tror du ikke jeg har fått lov til å beholde det overordnede ansvaret hjemme i tillegg. Jo da, jeg får fortsatt lov til å holde styr på hvem som skal i bursdag, hvem som må ha med pølser og skiutstyr på skolen, hvem som trenger ny strikk på utedressen og hvem som har time hos tannlegen onsdag kl. 12 00.
Som om ikke det er nok får jeg pakke alles kofferter når vi skal på ferie, uten innblanding. Jeg får stryke 17. mai-skjortene og skaffe oversikt over hva barna har vokst ifra siden sist sommer. Jeg får bestemme alle gaver som skal kjøpes inn og foreta innkjøpene.
Gubben støtter selvsagt feminismen, og synes det er aldeles supert med likestilling. At kvinner nå har bevist at de er i stand til å skifte lyspærer, måke snø, styre økonomien, kjøre unger på trening og bore hull i murvegger med slagdrill, gjør at han kan jobbe et par timer overtid ekstra, trygg på at mor fikser brasene hjemme.
Skolen er også veldig flink til å la meg føle at jeg fortsatt er en mor å regne med, tross all overtidsjobbinga. De legger Lucia-feiringen til klokka 10.00 og sommerfesten starter 14.00. På den måten sender de meg et tydelig signal om at de har tillit til at jeg ikke lar jobben hindre meg i å være der for barna. Barnehagen bidrar med smilende oppfordringer om å hente barna tidlig så ofte vi kan. Barna setter sånn pris på det. Jeg regner med at det er ment som et kompliment. Det er utrolig søtt at både skolen og barnehagen fortsatt behandler meg som en hjemmearbeidende mor, parat til å rykke ut og hente han de lurer på om kan ha øyekatarr, eller komme med tørre votter og nye bleier om et kvarters tid.
Det er allikevel myndighetene som har bidratt mest til at jeg føler meg så innmari frigjort. Min bestemor måtte ligge to uker på sykehuset etter fødslene, for å hvile og komme til hektene igjen. Jeg derimot, får dra hjem dagen etter, eller gjerne samme dag hvis ikke jeg har styrtblødninger. Det er fint at man ikke må føle seg som en kvise på samfunnets rumpe, bare fordi at man tilfeldigvis er den som bærer fram og føder barna.
Vel hjemme går det ikke lang tid før man føler seg viktig igjen. Gubben har nå krav på flere uker av fødselspermisjonen, enn jeg har. Denne oppfordringen om å komme seg tilbake i heltidsstillingen sin så fort stinga er tatt, og med fortsatt melkesprengte bryster, viser bare at myndighetene ikke diskriminerer kvinner i arbeidslivet.
Moderne menn har, av respekt for din integritet, sluttet å komme hjem med blomster, de tilbyr seg ikke å bære posene dine, og de fleste holder seg for gode til å gi komplimenter for rumpa di i miniskjørt. Vi har vunnet retten til å være både trippelarbeidende og kjønnsløse, det er all grunn til å føle seg fri som faen.

"Dum og deilig?", Nye meninger.

Dum og deilig?

Publisert 13. mai

«Vestkantfolk blir stadig penere». Denne overskriften sparket i gang en heftig debatt i flere aviser. Jeg fant debatten så interessant at jeg ønsker å ta den et skritt videre.

Det vil jeg gjøre med å stille et hypotetisk spørsmål. Blir vestkantfolk stadig dummere også?
Forsker Dag Hessen følte seg misbrukt av Dagsavisen i den opprinnelige artikkelen. Det følgende sitatet har jeg derfor tatt fra hans eget motinnlegg i avisen, så det burde være korrekt; ”Det finnes mange studier som viser at rike, mektige menn (mange av dem ikke spesielt pene) har større mulighet til å «velge» seg pene partnere.
Dersom disse i tillegg bor i et geografisk isolert område og man har et mønster uten sosial mobilitet kan man, rent teoretisk, se for seg en utvikling over svært lang tid som også påvirker utseendet.”
Det er selvfølgelig fristende å tulle litt med utsagnet. Dette må jo være feil, tvert imot kan 20 år på vestkanten og medfølgende overforbruk av plastiskkirurgi, få selv den peneste jente til å se ut som en underernært dragqueen, uten ansiktsmimikk og med lepper som man ellers bare ser på svært karikerte fisker i tegnefilmer, kunne man si. Og man kunne følge opp med å namedroppe aktuelle kandidater fra illustrasjonsbildene, som har fulgt denne saken i diverse medier, men det ville ikke være pent å gjøre. Jeg skal i stedet forsøke å begrunne hva som får meg til å stille spørsmålet om vestkanten er i ferd med å fordummes.
Jeg har i grunn hatt disse tankene en god stund allerede. Etter å ha sett vestkantens ”gullunger” boltre seg i diverse realityserier som ”Paradise Hotel”, ”Petter elsker Mari”, den faktiske ”Gullunger” med flere, og lest blogger fra fotballfruer og rosabloggere, har jeg innimellom lurt på om disse menneskene er stokk dumme, eller om de bare fremstår som det. Jeg har ikke turt å stille spørsmålet høyt før nå. Å si at noen er dumme har tidligere vært like tabu som å si at noen er stygge. Derfor ble jeg glad da utspillet i Dagsavisen kom, for de vitenskapelige argumentene som taler for at veskantfolket blir stadig penere, kan like gjerne tale for at de blir stadig dummere også, og det er fint at vi kan snakke høyt om disse tingene uten å bli beskyldt for å være fordomsfulle, eller bygge opp under myter.
”Dum og deilig” er en fordomsfull myte, og oppegående mennesker forstår selvsagt at det å være pen ikke utelukker at man kan være intelligent også. Det er bare det at jeg vanskelig kan se for meg at intelligente jenter skulle ha noen interesse av menn som er så overfladiske at de velger partnere utelukkende fordi de er pene. Jeg har nemlig ikke sett et eneste ord i løpet av denne debatten, som tyder på at disse rike, mektige (og ikke spesielt pene) mennene, vektlegger andre kvaliteter enn et vakkert utseende hos en potensiell livsledsager. Tvert imot viser en fersk studie fra psykologer tilknyttet University College of London at intelligente kvinner ofte forblir single. Studien inkluderte rundt 120 personer, og forskerne fant store forskjeller mellom mennene og kvinnene når det kom til hvor attraktivt de fant høy IQ. Mennene var mindre interessert i intelligente kvinner, enn kvinnene var i intelligente menn
Dersom man på bakgrunn av dette antar at de fleste smarte jenter betakker seg rollen som en rik manns staffasje og at disse mennene uansett ikke finner intelligente jenter særlig attraktive, kan man samtidig tenke seg at en god del av disse vakre kvinnene som ender opp på vestkanten, ikke nødvendigvis er de skarpeste knivene i skuffen.
Det er samtidig sånn at intelligens er arvbart på lik linje med fysiske trekk, altså er det teoretisk like mulig at vestkantfolket blir dummere, som at de blir penere. Teoretisk er det også mulig at de blir begge deler, men ingen av delene er altså kartlagt skikkelig foreløpig. For eksempel kan en smart, mindre pen far og en vakker, mindre intelligent mor, få smarte, vakre barn. De kan også få smarte, mindre pene barn, eller pene, mindre smarte barn. De kan til og med få mindre pene og mindre intelligente barn. Når jeg ser og leser disse vestkantens gullunger i forskjellige medier, så syns jeg jo både at de er pene, og at de høres dumme ut. Det holder allikevel bare ikke å synse, det sier ingenting av verdi. I artikkelen i Dagsavisen sier Hessen ” når jeg en sjelden gang tar meg en tur på Oslo øst, ser jeg at det er mange vakre innvandrerkvinner der”. Det gir meg en ide; Hva om man gjør en grundig studie som sammenlikner den yngre generasjonen jenter på vestkanten med for eksempel den yngre generasjonen innvandrerjenter på østkanten, og kartlegger både penhet og intelligens. Først da kan vi få et meningsfylt svar på disse spørsmålene, som ikke bare er teoretisk.
Jeg skal holde meg for god til å synse om hva jeg tror resultatet i så fall vil bli. Jeg bare nevner i forbifarten at unge innvandrerjenter for tiden er den gruppen i befolkningen der flest tar høyere utdannelse, og i tillegg observerer altså Hessen at mange av dem er vakre. En observasjon som bør vektlegges, tatt i betraktning av at den er gitt av en forsker og derfor formodentlig oppfyller objektive kriterier.