Førsteklasse har uteskole og nå sitter de samlet rundt bålet for å grille pølser. En liten tass sitter og spiser på brødskivene sine. Mamma og pappa har glemt at de skulle ha med pølser i dag. Ved siden av ham sitter min sønn. Han har med en hel pakke pølser. Han spiser de to han orker og pakker de åtte andre ned i sekken igjen. Der skal de ligge hele dagen og kanskje bli kastet når han kommer hjem. Vil han ikke dele? Det får man jo håpe, men i denne klassen er det forbudt å dele mat med andre.
Det var klassens første foreldremøte. Det er ikke lov å dele mat, sa læreren. Da flere blant annet ikke tålte forskjellige matvarer var det visst en grei ordning. Vi fikk høre om hvor flinke barna våre var til å si ifra dersom noen allikevel dristet seg til å dele med hverandre. Ingen av foreldrene så ut til å reagere på ordningen. Jeg sa heller ingen ting, men da møtet var over satt jeg igjen med en dårlig følelse. Skulle de lære at det å dele var noe negativt, og endog sladre om noen delte?
Noe av det viktigste, kanskje det aller viktigste, jeg forsøker å lære barna mine er å dele det de har med andre. Dersom de har venner på besøk og det ikke er nok kjøttkaker, ja så deler vi kjøttkakene i to, alle får litt. Siden vi er så heldige å bo i et land hvor vi disponerer all verdens ressurser, er det alltids mulig å supplere med brødskiver så alle blir mette. Jeg forklarer barna mine at den beste måten å bli godt likt av andre mennesker er å vise gavmildhet. De skal alltid tilby seg å dele det de har med alle som er til stede.
Jeg tar opp ubehaget mitt med læreren, spør om det er mulig å finne en annen løsning enn forbud mot å dele mat. Hun diskuterer det med de andre lærerne. Resultatet blir at det fortsatt skal være forbudt. Det å dele med hverandre fører visst bare til konflikter. Hun kan jo ikke vite hvorfor barna ikke har med pølser. De kan være allergiske, eller foreldre vil kanskje ikke at de skal spise pølser. Hva om noen har med kaker, skolen har ikke lov til å forby foreldrene å sende med kaker i matpakka og ikke alle foreldre vil at barna deres skal få kaker av andre. Kaker i matpakka er vel ikke så utbredt mener jeg, og syns det høres rart ut at en skole som lov til å forby pølsedeling, ikke kan forby kaker som matpakke. Uansett kunne vi vel flytte ansvaret over på foreldrene, så det er deres ansvar å gi beskjed om det er noe barna deres ikke skal spise? Nei, det hjalp ikke, for hva om det ikke var nok pølser å dele bort til at alle kan få, og hva om noen ville dele ut ti jordbær, hvem skulle få dem? Jeg foreslo at vi heller kunne ha en regel om å spørre læreren før man delte ut, men nei. De har felles lunsjer til jul og påske, og nok av anledninger hvor barna må dele, mente hun. Jeg begynte å innse at dette med å dele er langt mer komplisert enn jeg trodde, og jeg respekterer at lærerne bestemmer dette. Jeg setter tross alt pris på at de får lov til å få en skive av noen hvis de har glemt matpakka.
At jeg allikevel ikke helt greier å legge ballen død, skyldes at jeg mener det å ha et selvfølgelig forhold til å tilby andre av sin overflod, er av så overordnet betydning at selv om delingen medfører problemer, bør vi ha vilje til å forsøke å løse dem på en annen måte enn ved forbud. Jeg er også bekymret for hva det kan gjøre med empatien vår når vi koser oss med det vi har, uten å måtte bry oss om dem som ikke har. Tilfeldigvis kjenner jeg en sosiobiolog som har dette som spesialfelt, han forklarer atmatdeling sannsynligvis er ett av de evolusjonære opphavene til samarbeid, og uegennytte hos mennesker. Det er med andre ord helt sentralt i vår sosiale omgang.” Du vet det instinktivt selv; få situasjoner er så kinkige som når en uventet gjest dukker opp og det egentlig ikke er nok av den gode maten. Den nyankomne insisterer på at han ikke er sulten, mens de andre kappes om å dele av sin porsjon.”Sikker, ikke en bit engang?” Hvert blikk mot maten blir nøye studert og analysert, man klarer ikke helt å fokusere på samtalen lenger. Deling av mat er selve opphavet til all annen deling. Er vi sikre på at vi bør gripe inn i barnas mulighet til å følge disse fantastiske og sentrale sosiale instinktene i oss?” spør biologen. Artikkelen ”The Natural History of Human Food Sharing and Cooperation” av H. Kaplan er nyttig lesning i den forbindelse, og for dem som er interessert er det lett å finne relatert forskning som peker i samme retning.
Jeg mener altså at vi bør finne andre løsninger. Er det for lite pølser kan man dele dem i to så alle får en halv, det samme kan man for så vidt gjøre med jordbærene. Alternativt kan læreren bestemme at ingen spiser hvis det ikke er nok til alle. Foreldre til barn med allergier, eller med andre hensyn må være ekstra påpasselige med at de har med seg det de trenger (det tipper jeg at de allerede er). Barna har godt av å lære seg å ta hensyn til at ikke alle kan spise alt, men har noen dødelige allergier og ikke er i stand til å ta ansvar for dette selv må man selvfølgelig sette inn større tiltak enn å overlate ansvaret til barna. Antagelig er det også hyggelig å bli tilbudt mat selv om man må takke nei, da får man i hvert fall føle andres gavmildhet, og som moren til et barn med matintoleranse sa ”selv om min datter må takke nei, vet jeg at hun ville ha glede av å dele sin mat med andre”.
Tanken på at mine barn skal sitte med god samvittighet og spise pølser sammen med noen som ikke har, byr meg rett og slett imot. Det hjelper ingen verdens ting at de i andre sammenhenger blir pålagt å dele. Det skal de instinktivt tilby seg å gjøre, alltid. Gjør de ikke det ønsker jeg at de skal føle ubehag, alltid. Jeg er overbevist om at det siste verden trenger er at vi som har mest tror at vi ikke trenger å dele. Tvert imot, vi burde dele mye mer. Derfor er det mitt inderlige håp at denne ordningen ikke sprer seg til andre skoler, selv om den er praktisk. Jeg forstår at intensjonen her er god, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og hvis vi absolutt må ha regler for matdeling foretrekker jeg denne; Det er forbudt å ikke dele!
Det var klassens første foreldremøte. Det er ikke lov å dele mat, sa læreren. Da flere blant annet ikke tålte forskjellige matvarer var det visst en grei ordning. Vi fikk høre om hvor flinke barna våre var til å si ifra dersom noen allikevel dristet seg til å dele med hverandre. Ingen av foreldrene så ut til å reagere på ordningen. Jeg sa heller ingen ting, men da møtet var over satt jeg igjen med en dårlig følelse. Skulle de lære at det å dele var noe negativt, og endog sladre om noen delte?
Noe av det viktigste, kanskje det aller viktigste, jeg forsøker å lære barna mine er å dele det de har med andre. Dersom de har venner på besøk og det ikke er nok kjøttkaker, ja så deler vi kjøttkakene i to, alle får litt. Siden vi er så heldige å bo i et land hvor vi disponerer all verdens ressurser, er det alltids mulig å supplere med brødskiver så alle blir mette. Jeg forklarer barna mine at den beste måten å bli godt likt av andre mennesker er å vise gavmildhet. De skal alltid tilby seg å dele det de har med alle som er til stede.
Jeg tar opp ubehaget mitt med læreren, spør om det er mulig å finne en annen løsning enn forbud mot å dele mat. Hun diskuterer det med de andre lærerne. Resultatet blir at det fortsatt skal være forbudt. Det å dele med hverandre fører visst bare til konflikter. Hun kan jo ikke vite hvorfor barna ikke har med pølser. De kan være allergiske, eller foreldre vil kanskje ikke at de skal spise pølser. Hva om noen har med kaker, skolen har ikke lov til å forby foreldrene å sende med kaker i matpakka og ikke alle foreldre vil at barna deres skal få kaker av andre. Kaker i matpakka er vel ikke så utbredt mener jeg, og syns det høres rart ut at en skole som lov til å forby pølsedeling, ikke kan forby kaker som matpakke. Uansett kunne vi vel flytte ansvaret over på foreldrene, så det er deres ansvar å gi beskjed om det er noe barna deres ikke skal spise? Nei, det hjalp ikke, for hva om det ikke var nok pølser å dele bort til at alle kan få, og hva om noen ville dele ut ti jordbær, hvem skulle få dem? Jeg foreslo at vi heller kunne ha en regel om å spørre læreren før man delte ut, men nei. De har felles lunsjer til jul og påske, og nok av anledninger hvor barna må dele, mente hun. Jeg begynte å innse at dette med å dele er langt mer komplisert enn jeg trodde, og jeg respekterer at lærerne bestemmer dette. Jeg setter tross alt pris på at de får lov til å få en skive av noen hvis de har glemt matpakka.
At jeg allikevel ikke helt greier å legge ballen død, skyldes at jeg mener det å ha et selvfølgelig forhold til å tilby andre av sin overflod, er av så overordnet betydning at selv om delingen medfører problemer, bør vi ha vilje til å forsøke å løse dem på en annen måte enn ved forbud. Jeg er også bekymret for hva det kan gjøre med empatien vår når vi koser oss med det vi har, uten å måtte bry oss om dem som ikke har. Tilfeldigvis kjenner jeg en sosiobiolog som har dette som spesialfelt, han forklarer atmatdeling sannsynligvis er ett av de evolusjonære opphavene til samarbeid, og uegennytte hos mennesker. Det er med andre ord helt sentralt i vår sosiale omgang.” Du vet det instinktivt selv; få situasjoner er så kinkige som når en uventet gjest dukker opp og det egentlig ikke er nok av den gode maten. Den nyankomne insisterer på at han ikke er sulten, mens de andre kappes om å dele av sin porsjon.”Sikker, ikke en bit engang?” Hvert blikk mot maten blir nøye studert og analysert, man klarer ikke helt å fokusere på samtalen lenger. Deling av mat er selve opphavet til all annen deling. Er vi sikre på at vi bør gripe inn i barnas mulighet til å følge disse fantastiske og sentrale sosiale instinktene i oss?” spør biologen. Artikkelen ”The Natural History of Human Food Sharing and Cooperation” av H. Kaplan er nyttig lesning i den forbindelse, og for dem som er interessert er det lett å finne relatert forskning som peker i samme retning.
Jeg mener altså at vi bør finne andre løsninger. Er det for lite pølser kan man dele dem i to så alle får en halv, det samme kan man for så vidt gjøre med jordbærene. Alternativt kan læreren bestemme at ingen spiser hvis det ikke er nok til alle. Foreldre til barn med allergier, eller med andre hensyn må være ekstra påpasselige med at de har med seg det de trenger (det tipper jeg at de allerede er). Barna har godt av å lære seg å ta hensyn til at ikke alle kan spise alt, men har noen dødelige allergier og ikke er i stand til å ta ansvar for dette selv må man selvfølgelig sette inn større tiltak enn å overlate ansvaret til barna. Antagelig er det også hyggelig å bli tilbudt mat selv om man må takke nei, da får man i hvert fall føle andres gavmildhet, og som moren til et barn med matintoleranse sa ”selv om min datter må takke nei, vet jeg at hun ville ha glede av å dele sin mat med andre”.
Tanken på at mine barn skal sitte med god samvittighet og spise pølser sammen med noen som ikke har, byr meg rett og slett imot. Det hjelper ingen verdens ting at de i andre sammenhenger blir pålagt å dele. Det skal de instinktivt tilby seg å gjøre, alltid. Gjør de ikke det ønsker jeg at de skal føle ubehag, alltid. Jeg er overbevist om at det siste verden trenger er at vi som har mest tror at vi ikke trenger å dele. Tvert imot, vi burde dele mye mer. Derfor er det mitt inderlige håp at denne ordningen ikke sprer seg til andre skoler, selv om den er praktisk. Jeg forstår at intensjonen her er god, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og hvis vi absolutt må ha regler for matdeling foretrekker jeg denne; Det er forbudt å ikke dele!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar