Den gode elev

«Det er en dårlig elev, som alltid forblir trofast mot sin lærer»
- Nietzsche

Hver gang en ny formulering av sannheten blir uttalt, møter den en samlet front av dumhet. Årsaken er denne:

Ethvert fremskritt innen kulturen - i retning av humanitet og fornuft eller i retning av kunst, oppstår gjennom bruddet med det foregående; gjennom bruddet med gårsdagen. Det kan ikke være anderledes; kulturen tenderer alltid mot den evige sklerose, den evige åreforkalking; og som essens av denne sklerotisering står det forrige slektledds dogmer og trosbekjennelser.

Det er disse dogmer og trosbekjennelser fra forrige generasjon, som dominerer samtiden og bestemmer det åndelige og sosiale klima for dem som kommer etter. En idé når aldri sin største utbredelse og anerkjennelse, før den er blitt så gammel, at den ikke lenger er helt sann eller aktuell. Den må først stivne, før den kan blir en riktig maktfaktor. Den kommer da i hendene på den makthavende klasse av oldinger, som regjerer over de fleste publikasjonsorganer, eller på deres lydige elever og etterfølgere, som har arvet de gamles syn på saken.

Naturligvis betyr ikke enhver protest imot det foregående at vedkommende protestant har rett. Antagelig går det hundre villfarne protestanter og opprørere på den ene som har rett, og som bringer en ny sannhet, eller rettere sagt en ny form av sannheten, slik som denne må ta seg ut idag, under de nye former virkeligheten har antatt. Og forutsetningen for den berettigede protest, er at man kjenner de gamle dogmer til bunns, at man har forstått dem, at man har forstått de gamle bærere av en sklerotisert sannhet. Før man med virkelig grunn kan angripe et dogme, må man egentlig har vært elev - man må vite til bunns hva det er man angriper.

Nietzche har skrevet en setning om dette: «Det er en dårlig elev, som alltid forblir trofast mot sin lærer».

I denne forstand, i Nietzches oppfatning av ordet, er det de dårlige, de trofaste elever som holder verden fast i stagnitasjon og i gamle former, fordi de ligner sine fedre, respekterer dem i en så høy grad, at de selv ikke kan bli fri og produktive, altså drive det til egen tenkning. Men det er dessverre nettopp disse dårlige elever som av sine forgjengere alltid blir innsatt til arvinger, fordi de gamle aner deres trofasthet, deres åndelige lydighet. De føler at det er folk til å stole på, folk som kan fortsette en idé, uten å forandre den.
 De gode elever, derimot, de elever som det kommer an på, som er gode i Nietzches forstand, på dem kan man ikke stole. De suger til seg alt hva de kan bruke, men de bruker det selv, de anvender det anderledes. De overtar sine forgjengeres kunnskaper, men ikke deres meninger. Det er disse mennesker som for sannhetens skyld, kan svike sin gruppes interesser, svike sin klasses fordel, sogar svike sitt fedreland hvis det har urett. De sviker makthaverne og flertallet. De røper klanens hemmeligheter, røper familiehemmeligheter, hvis det tjener en sak som er større en klan og familie.

De vil i en viss forstand alltid fremstå som svikere og overløpere, som forrædere. Blant hundrede vanlige opprørere er det kanskje én fornyer, og det er alltid en informert mann, en mann som vet noe om noe, som prisgir gruppens hemmeligheter og interesser. Bare derfor er han farlig, fordi han har vært elev og innviet. Han hører til i en krets og en klasse, og han går ut av den.
Dette er årsaken til at fornyeren alltid møtes med raseri; han blir ikke bare stående som opprører, men som noe langt verre, en forræder av det bestående.

Vår kultur er kjetterbålenes kultur. Kjetterbålet er et av de mest karakteristiske trekk ved denne européiske kultur. Årsaken er at alle religiøse og sosiale synspunkter har en iboende trang til å anse seg selv som endelige og sluttgyldige, og alle som i sine anskuelser avviker fra dem etter å ha lære dem å kjenne, må betraktes som forrædere - ikke som en villfaren, men som en forræder som bevisst vil det onde. Som vil krenke staten og spotte Gud.

Ved inngangen til denne kultur som vi kaller «vår egen», står to kjetterprosesser, av åndelig gigantformat: Den ene i Aten og den andre i Jerusalem, det er prosessene mot Sokrates og Jesus, begge dømt for blasfemi og trusler mot staten. Disse to store justismord står som inngangsportal til vår kulturepoke, og som varsler om hva som skulle komme til å prege den: Individets kamp mot fortiden. Kampen mellom den enkelte og massen. Denne kamp er det sentrale, selve nerven i vår kultur.

Man skulle lett komme til å tro at en kulturepoke som innledes av to uhyrlige justismord, skulle bli særdeles ømfintlig og samvittighetsfull på punktet rettspleie og meningsfrihet. Men det gikk altså anderledes. Rekken av kjetterprosesser og justismord er uoverskuelig, over kirkenes massemord av religiøse kjettere og hekser, frem til våre moderne politiske hekseprosesser og justismord.

Hver eneste gang er det den åndstype, som Nietzsche kaller den gode elev, som skal på bålet, det er det våkne, kritiske og ansvarsbevisste menneske hatet retter seg mot. Bare sålenge som denne gode, og troløse elev finnes, er det håp for oss. Når han tier, da blir alt taust. Da er virkelig resten taushet.

Og vår kultur inngår i sin mumitilstand.


Jens Bjørneboe Vi som elsket Amerika, 1970